IHOA -
Hjem Vil du søke VGS i Frankrike? Kontakt

4

Hvem skulle ha visst at jeg skulle sittet her alene i en dobbelseng på Oslo sin østkant og begynne å skrive på denne nedlagte bloggen midt i eksamensperioden? Eksamensperioder får meg alltid til å stille spørsmålstegn ved livet. Hvem er egentlig jeg? Er jeg en som bare gjør det alle andre forventer av meg, er jeg en som tar de vanskeligste utveiene fordi jeg vil bevise at jeg kan, eller er jeg en som setter meg mål og følger dem? Jeg vet ikke. Jeg liker å tro at jeg setter meg mål, er målbevisst og når de målene, uansett hvor vanskelige de skulle være. Året etter Frankrike har virkelig fått meg til å få satt ting i perspektiv. Jeg er så heldig som bor i Norge. Jeg er så priviligert som har opplevd så mye som mennesker på min egen alder ikke kan forestille seg hvordan er. Jeg er så heldig som har en deltidsjobb jeg liker, et studie jeg interesserer meg for og mennesker rundt meg som er der for meg selv om jeg forstuer håndleddet i et raserianfall hvor jeg ikke får opp et syltetøyglass. Jeg er så takknemlig for at jeg er meg. 


 

Det er noe rart ved å si at jeg er fornøyd med å være meg selv. Jeg tror ikke jeg har vært fornøyd med å være bare meg på flere år. Jeg har lært meg å elske meg selv. Jeg er takknemlig for de mørke periodene. Det har lært meg å sette pris på de lyse periodene. Tenker man at ting er fint, blir det fint. Det er ikke et ordtak eller en myte. Det er psykologiske fakta det er gjort studier på. Man må finne det fine i en hver situasjon. Det føler jeg at jeg har blitt mye flinkere på det siste året. 

Jeg er så takknemlig for å bare ha meg selv å fokusere på. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Jeg tror mange ikke setter ordentlig pris på denne perioden i livet, uten kjæreste, uten barn og uten forpliktelser. Den tiden man virkelig finner ut hvem man er, hva som er sine verdier og innser at man skaper sin egen lykke. Jeg er så glad for at jeg har fem og et halvt år igjen med studier. Jeg har muligheten til å lære så mye, møte så mange mennesker, være i et studiemiljø og virkelig leve. 

Man skulle tro at man ble ensom når man bor alene. Jeg blir ikke det. Delvis fordi jeg snakker med venner via sosiale medier omtrent hele dagen, og delvis fordi jeg trives veldig godt i eget selskap. (Også blir jeg minnet på at jeg har mennesker i nærheten flere ganger daglig, da naboen min spiller c-dur-skala på saksofon i gjennomsnitt fire timer i døgnet. Legg merke til at jeg legger vekt på døgn, og ikke daglig i og med at denne saksofonspillingen like så godt kan foregå 12 på dagen som 2 på natta.) 

Hvem vet, kanskje bloggen får et comeback snart, i og med at jeg skal tilbringe sommeren i Tigerstaden? 

Stay tuned

  • 1

    Etter jeg kom hjem fra Frankrike, er det mange som har spurt meg "var det verdt det?" Jeg synes alltid det er litt vanskelig å svare på, for jeg vet jo ikke hvordan livet mitt hadde vært om jeg hadde vært igjen i Norge, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde vært den personen jeg er i dag med de samme ambisjonene om jeg ikke hadde reist til Frankrike. Det har vært utrolig vanskelig. Så vanskelig at jeg av og til måtte spørre meg selv om hvorfor i helvette jeg tenkte det var en god idé å reise til et land jeg ikke hadde mye kjennskap til, alene som 16-åring når jeg ikke kunne språket. Hele oppholdet var en gigantisk berg og-dalbane som var helt fantastisk når det var på sitt beste og helt uutholdelig når det var på sitt verste. (Hvis dere er interesserte i hvordan de tre årene var, er det bare å lete i arkivet.) Men, alt i alt sitter jeg igjen med en utrolig stor mestringsfølelse, venner for livet, toppkarakterer, et nytt språk, opplevelser jeg aldri ville vært foruten og utrolig mye erfaring. 


    Et bilde fra ungdomsskolen jeg fant i bloggarkivet, haha. Av og til er det greit å ha blogget siden 2012.
     

    I dag sitter jeg igjen med mange tanker om hvordan skolesystemet i Frankrike var i forhold til det norske skolesystemet jeg kjenner til. I ettertid har jeg funnet ut at jeg forguder det franske skolesystemet, og i dette innlegget tenkte jeg å fortelle dere hvorfor. (Jeg må bare presisere at jeg aldri har gått på videregående i Norge, så når jeg sammenligner så gjør jeg det først og fremst i forhold til de ti årene på grunnskole. Jeg vet det er en stor overgang fra ungdomsskole til videregående, men overgangen fra norsk ungdomsskole til fransk videregående dere kan jeg love dere er hundre ganger større.) 



     

    Karaktersystemet: I Frankrike går karakterskalaen fra 0-20, hvor alt under 10 er stryk. Får du over 15 er dette utrolig bra, og du kan anse det som en norsk 6er. En fransk 10 er det samme som en norsk 3,8 ,men hvis man legger inn litt innsats er det noe alle kan få til. Jeg synes dette er et så genialt system fordi du vet så godt hvordan du ligger an. I Norge så kan en 5er være så mangt. Er det akkurat en 5er eller strekker jeg meg mot en 6er kan man spørre seg selv. I Frankrike er ikke det et spørsmål en gang, for du vet akkurat hvordan du ligger an. 

    Forholdet mellom lærer og elev: I Frankrike har man en mye større distanse mellom elev og lærer, noe som jeg tror skaper mye mer respekt. I Norge vet man ofte hvor mange barn læreren har, hvilke fritidsinteresser den har og hva den spiste til middag sist torsdag, mens man i Frankrike ikke vet hva læreren heter til fornavn en gang. Man tiltaler læreren med "madame" eller "monsieur", og som med alle voksne mennesker man ikke kjenner tiltaler man dem med "de" isteden for "du". Det høres veldig gammeldags ut, men jeg er i ettertid veldig glad for at vi fikk et så "profesjonelt" forhold med lærerne våre, for jeg tror det skapte større fokus på det faglige. 

    Har du ikke gode nok karakterer, må du gå året om igjen: I Norge har jeg inntrykket av at mye av undervisningen blir lagt opp etter den svakeste eleven i klassen. Er det noen som ikke forstår, selv om de hadde fått beskjed om å lese seg opp på det, er det ofte læreren bruker tjue minutter på å forklare denne eleven det slik at alle kan henge med. I Frankrike er ikke det tilfellet. Der har man et utrolig stort pensum man må komme seg igjennom, og da dikterer læreren på tavla samtidig som elevene tar notater i skrivebøkene helt til håndleddet skriker av smerte. Det er ikke mye gruppearbeid, fokus på muntlig aktivitet eller "kreative framføringer", noe som jeg føler setter større fokus på individuell læring. Når siste trimester er ferdig i andre og tredje klasse, og noen har under 10 i snitt, da er det så enkelt at de må gå hele året om igjen. De har ikke muligheten til å ta opp fag eller fortsette å følge klassen. Er du for dårlig, da må du gå om igjen. Det synes jeg er helt fantastisk i den forstand at man får silet ut de som "drar klassen den". Nå høres jeg sikkert utrolig kynisk ut, men jeg synes ikke at hvor du ligger i grunnskole og videregående-utdanningen skal være parallelt med hvilket årstall du er født i. Jeg synes det skal være parallelt med hvordan du ligger an faglig. I Frankrike er det også en mye lavere terskel for å hoppe over et trinn, noe som jeg ser på som en fordel for dem som har brukt flere skoleår på å kjede seg i timen fordi de lå så langt foran alle andre.


     

    Du velger linje som passer deg, og får samtidig generell studiekompetanse: Jeg vet egentlig ikke hvordan dette fungerer i Norge, men i Frankrike kan vi i hvert fall velge mellom litteraturlinje (som jeg gikk på), forskerlinje og økonomilinje. Alle tre har en del like fag, med forskjellig pensum, men også veldig mange forskjellige fag. Mens jeg hadde ni timer filosofi i uka, fransk litteratur og kunst hadde de som gikk forskerlinje fysikk, kjemi og matte. Jeg har egentlig aldri likt realfag, så for meg var det veldig deilig at de hadde tilbud om en annen type studieløp. Det eneste realfaget jeg har på mitt karakterkort for eksempel, er naturfag. Jeg har derfor ikke matte, noe jeg vet man må ha på norsk videregående for å få generell studiekompetanse.

    Forskjellige fag har forskjellig verdi når man regner karaktersnittet: Okei, dette tror jeg faktisk er det mest geniale med hele karaktersystemet i Frankrike, og noe jeg håper det norske skolesystemet kopierer. Når man regner ut snittet, har forskjellige karakterer forskjellig koeffisient. For eksempel hadde min fransk skriftlig karakter koeffisient 3 (altså blir karakteren ganget med 3), samtidig som min filosofikarakter hadde koeffisient 7. Derfor var filosfikarakteren min mye viktigere enn karakteren min i fransk skriftlig. På samme måte var matte mye viktigere på forskerlinjen enn det filosofi var for eksempel. Jeg har faktisk null forståelse for hvorfor man i Norge har et karaktersystem som tilsier at karakteren din i matte og karakteren din i nynorsk skal telle like mye når du skal konkurrere om å komme inn på medisinstudiet. Det er jo fullstendig idioti, sløsing med ressurser og virker rett og slett veldig lite gjennomtenkt ut. 



     

    Eksamen: Det er faktisk helt sykt at jeg sier dette nå, etter hvor lenge jeg har hatet det franske eksamen-systemet, men jeg tror den franske eksamensmetoden er en veldig bra måte å få elever til å ta skolen seriøst. I Frankrike har man eksamen i hvert eneste fag man har uten hjelpemidler og du risikerer å komme opp i alt du har hatt om i pensum. Det gjør at du får en ekstrem stor arbeidsmengde, du må lære deg å memorisere og du må lære deg å jobbe fort, for du har begrenset med tid den dagen eksamen kommer. Se for deg å ha lært deg fransk i under to år, ha pugget alle franske forfattere, romaner, teaterstykker, poesisamlinger i tillegg til den franske litteraturhistorien, så kommer du på eksamen og får ikke lov å ha med den en norsk/fransk ordbok en gang. Så setter du deg ned og får i oppgave å skrive åtte sider om "på hvilken måte er poesi å reise?". Som dere kanskje skjønner er den situasjonen man blir satt i utrolig utfordrende. Men, når jeg ser tilbake på det får det deg til å tilegne alt pensum på en helt annen måte helt fra starten, man lærer seg en type disiplin som mange ikke oppdager før de begynner å studere, man tar hver fag seriøst og når man er ferdig føler man virkelig at man kan klare alt. Det eneste som jeg synes er veldig dumt med eksamen i Frankrike, er at det bare er eksamenskarakterene som kommer på vitnemålet, så uansett hvor bra du har jobbet i løpet av skoleåret og er uheldig på eksamen, så er det bare eksamenskarakteren som gjelder. Det er heller ikke mulig å ta opp fag sånn som mange gjør i Norge, så hvis du er så uheldig at du får under 10 på alle eksamenene sammenlagt, må du gå hele året om igjen. Det er veldig strengt, og kan til tider ha veldig mye å si på flaks, men jeg tror eksamensystemet skaper en viss frykt i elevene som gjør at man automatisk jobber bedre.


    Her sitter jeg og leser til prøveeksamen i naturfag på en metro i Paris sammen med Vegard før vi skulle tilbringe natta på en nattklubb. Skole kommer alltid først!
     

    Fordeler ved å ta vgs i Frankrike når man er norsk: Det her er faktisk det aller beste punktet. Når man som nordmann går videregående i Frankrike kan man være så utspekulert som meg, og velge å ikke ha matte. Man er garantert å få 6er i norsk, engelsk og dansk i og med at man tar dette som fremmedspråk. Nynorsk er heller ikke et fag som eksisterer. I tillegg er omgjøringstabellen fra franske til norske karakterer veldig snilt. Når man i Frankrike får 13, som i utgangspunktet ikke er en fantastisk karakter, har man er norsk 5er. I tillegg får man realfagspoeng hvis man tar matte, fysikk, kjemi osv. Derfor kan du være litt over middelmådig i Frankrike samtidig som du kan ha helt uoppnåelige karakterer i Norge. 

    Dette ble veldig langt, og jeg har nå tatt meg selv i å bli veldig engasjert i dette. Det er veldig komplekst, men herregud så glad jeg er for at jeg har tatt videregående i Frankrike faglig sett. Jeg tror Norge har mye å lære når det gjelder hvordan skolesystemet vårt er bygget opp. Og en annen ting jeg må slenge inn på slutten; I Frankrike har ikke fraværet ditt en dritt å si i praksis. Fraværet ditt kommer ikke en gang på vitnemålet. Ikke noe fraværsgrense altså. Da avslutter jeg dette alt for lange innlegget med å ønske at alle 10ende klassinger og førsteklassinger på videregående søker seg til videregående skole i Frankrike gjennom www.siu.no. 

     

  • 2

    Etter over 20 eksamener, tre år i Frankrike, ett år i vertsfamilie og to år i leilighet er det endelig min tur til å si at; JEG ER FERDIG PÅ VIDEREGÅENDE! Vi feiret det hele i går på slottsmiddag sammen med seksjonslederen vår. Det var utrolig koselig, og det er ingen andre jeg skulle ønske jeg oppleve disse tre årene med enn akkurat de fem jentene jeg har levd med, ledd med, grått med, snakket med, danset med, drukket med og spist med de tre siste årene. Jeg er så evig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å bli kjent med så utrolig mange nye mennesker spredt utover hele Frankrike, og jeg synes det er litt vemodig å tenke på at jeg har en enveis-billett hjem til Norge om seks dager. 









    Tiden fram til da skal vi rydde, vaske og pakke oss ut av leiligheten. På fredag skal vi også på en siste avskjedsfest i Rouen sammen med guttene der, så det blir koselig! Jeg føler jeg nesten ikke har tid til å blogge i det hele tatt (har jo for så vidt ikke følt det de siste syv ukene heller med alt eksamens-styret) Uansett, nå skal jeg nyte de siste seks dagene her i regnfulle Normandie, hvor det paradoksalt nok var 25 grader og flom i natt. Jeg skal være så mye jeg kan sammen med de andre jentene, og jeg skal forberede meg til å reise hjem igjen. 

    Takk for tre fine år!

  • 0

    Fredags kveld tok jeg siste toget til Rouen for å tilbringe kvelden med mine med-presidenter, Pernille og Vegard. Selv om jeg lovte meg selv hele dagen at jeg ikke skulle bli med på noen fest på fredagskvelden, ble jeg jo selvfølgelig med allikevel og innviet russebuksa før dåpen som skulle være dagen etterpå. Jeg klarte det utrolige å bli full på 2 glass vin (???) Vet ikke helt om jeg synes det er flaut eller økonomisk, men gøy var det uansett!

    Squad



    Etter å ha sovet lenge, spist frokost og stelt oss var klokka allerede 14.30 og det var tid for russedåp i parken ved siden av katedralen. På russedåpen skulle vi alle drikke en halvliter med øl så fort vi kunne på ti sekunder, og det vi ikke klarte å drikke opp ble helt i håret under "dåpen". Jeg var ganske bestemt på at jeg ikke skulle få noe øl i mitt nyvaskede hår, men jeg fikk antageligvis ikke ned mer enn halvparten av ølen en gang, så øl i håret ble det.



    Jeg ble døpt til "Turistkontoret" fordi jeg alltid finner utenlandske turister når jeg er på barer i Bayeux, som jeg har lyst til å vise rundt i byen. 





    Her er hele Noble Savage samlet, sammen med noen av jentene i Lyon som ble døpt med oss!

    Bayeux-jentene

    Etter å ha tatt et par russeknuter i byen, reiste vi til forskjellige leiligheter for å ha vors før den store dåps-festen. Vorset var koselig, og festen var morsom helt fram til strømmen gikk i hele leiligheten og vi ikke fikk den på igjen, haha. Uansett var det noen veldig fine dager, og jeg føler meg ikke dårlig i det hele tatt i dag.



    Da er offisielt den røde buksa på, og kommer ikke av igjen før 17. mai som skal feires i Bayeux i år!

  • 0

    Nå er det en dag siden jeg kom tilbake til Bayeux. I Marseille opplevde i utrolig mye! Vi var på lasergame, på båttur, på kunstmuseum og blant annet på noen øyer utenfor Marseille de siste dagene:





























     Siden jeg kom hjem fra togstasjonen etter en lang reise fra Marseille til Paris, og fra Paris til Bayeux har jeg tatt et dusin allergimedisiner i håp om å få ned hevelsen jeg har i halsen. Jeg har hatt to kjøretimer, hvor en av dem var umenneskelig tidlig med tanke på at jeg egentlig skal ha ferie. Jeg har egentlig ikke fått sove så lenge jeg vil en eneste dag i denne ferien, med tanke på at jeg har hatt obligatorisk opplegg på seksjonsferien hver dag, og med tanke på at jeg hadde kjøretime i dag tidlig. 

    Jeg har fått satt over en vask i tillegg til at Frida og jeg har kjøpt mat for en hel uke. Etter at vi har spist på restaurant hele oppholdet i Marseille, har vi bestemt oss for å prøve å ha en uke helt uten kjøtt og fisk! I tillegg har jeg hatt et par gåturer rundt omkring i Bayeux med Synnøve i håp om at den friske nordfranske lufta skal gjøre oss mer konsentrert midt oppe i all eksamensøvingen. 

    Jeg hadde egentlig planlagt å ta meg en tur ut i gudsforlatte Bayeux i kveld, men fant fort ut at det var jeg alt for sliten til. I steden for skal jeg ligge under dyna, drikke litt te og se på en film på netflix. (Og ja, jeg er skikkelig bitter for at jeg ikke får noen norsk russetid.)

    Håper alle hjemme i Norge har en fin helg!

  • 0

    Nå har vi vært i Marseille helt siden lørdags morgen. Jeg ligger i sovesofaen i mens Martine står i dusjen. Vi har opplevd så utrolig mye av Frankrikes nest-største by på bare noen få dager, og vi har enda et par dager igjen. Vi har vært på kunstmuseer, sett på kirker og katedraler, besøkt kjente bygninger, spist masse god mat, og selvfølgelig koset oss i hverandres selskap. I og med at jeg er helt skutt etter flere lange dager, legger jeg til bilder herfra fra den første dagen, før Martine skal introdusere meg for årets sesong av Paradise Hotel.





















    Ønsker en fin uke!  

     

  • 3

    Denne uken har gått kjempefort! Hele forrige helg var jeg utrolig stresset for bilteorien som jeg skulle ha på tirsdagen! Og vet dere hva? Jeg besto endelig etter å ha prøvd hundretusen ganger og halveis gitt opp på at jeg noen gang skulle få lappen! Så nå har jeg satt opp kjøretimer flere ganger i uken, sammen med verdens beste kjørelærer Thomas slik at jeg kan få lappen før mai! 

    På tirsdag var alle timene mine på ettermiddagen avlyst, så da reiste jeg på Europas største studentkarneval i Caen, sammen med Frida og Matilde. Der møtte vi også Sofie som vi var med hele ettermiddagen og kvelden. I etterkant har jeg faktisk blitt etterlyst på Facebook hele to ganger, så jeg må vel ha gjort sterkt inntrykk med biekostymet, haha! 



    ¨

    På torsdag ettermiddag etter at jeg kom hjem fra en kjøretime, kom Frida hjem fra skolen og overtalte meg til å bli med på blodgivning. Det hele var litt mer smertefullt enn det jeg hadde forestilt meg, og i og med at blodet mitt ikke var kvalifisert nok til at jeg kunne gi det til pasienter, men bare til forskning, tror jeg det var første og siste gangen jeg ga blod!

    I dag har vi spist på en nyoppdaget italiensk restaurant, eller, i og med at jeg er så uforskammet kresen, drakk jeg bare et glass vin. Koselig var det uansett å tilbringe lunsjen sammen! I dag hadde jeg egentlig planlagt å gjøre masse lekser, men det ser som vanlig ut til at de kommer til å bli gjort i siste liten. I kveld skal Ragnhild, Matilde og jeg ut på bar for å feire at Matilde har fått lappen! 

    Håper alle får en kjempefin helg! (Også min søte familie som nekter å svare meg når jeg ringer på facetime i gjennomsnitt 2 ganger om dagen)

  • 0

    Det kom aldri noe Strasbourg del 2. Det kom heller ikke noe blogginnlegg fra da jeg var hjemme i vinterferien, eller da jeg kom tilbake den første uka på skolen. Etter å ha sett tre sesonger av Greys Anatomy på to uker, kunne man jo forsåvidt tenkt at jeg kunne ha prioritert bedre. Jeg kunne ha gjort leksene mine før natten før de skullel blitt levert inn, jeg kunne ha øvd mer regelmessing på bilteorien og jeg kunne ha prøvd å ha et ryddig rom. Selv om alt virker som et fullstendig kaos, går faktisk ting helt greit.

    Jeg har hatt flere kjøretimer denne uka, og etter å nesten ha kjørt på en syklist har jeg funnet ut at jeg kanskje ikke er et naturtalent bak rattet. Jeg har også fått tilbake resultatene til så og si alle prøveeksamenene vi hadde uka før ferien, og alt har gått greit! Jeg har i hvert fall et bra nok snitt til å komme inn på det jeg vil i Norge hvis alt går etter planen. Vi har ikke kjøpt mat her i huset på over en og en halv uke, så jeg lever på påskegodteri jeg har fått i posten fra mamma og pappa. 

    Her er Bordellet samlet forrige helg på vors med de nyinnkjøpte russegenserne! tsss.... 

    Jeg kom til Rouen i forrige uke allerede på fredagen, og da sto de tre guttene her på rekke og rad klar for å servere meg taco. Dessverre hadde jeg allerede spist. 

    Jeg tilbragte forrige helg i leiligheten til Vegard, og her ser dere hans imponerende kunstverk. 

    På jakten etter bedre hud, hadde vi en liten spakveld med ansiktsmaske og agurk på øynene

    Da morgendagen kom, gikk dagen i ett med russefotografering, russemøte og fest! Jeg var allerede i seng klokka 21.00, så man kan si at jeg fikk en god natt søvn. Hvis dere ikke har likt russegruppa vår på Facebook enda, så må dere gjøre det HER!  

    Bisoooous

     

  • 0

    Nå har vi vært i Strasbourg i omtrent et døgn, og nå ligger jeg i hotellsenga med Synnøve ved min side. I bakgrunnen er det en tysk tegne-serie som går på tv. Siden Strasbourg ligger så nærme Tyskland, hører jeg nesten like mye fransk som tysk her, og tysk forstår jeg ingenting av! Da Ragnhild og jeg var på et crêperie i formiddag, prøvde en tysk dame å ha en lang dialog med meg, og nektet å forstå at jeg ikke kunne snakke tysk. Da vi kom til Strasbourg i går ved 14-tiden var det femten varmegrader, og sola skinte! Vi var på båtsightseeing, shoppet og spiste på en restaurant med typisk mat fra Alsace (regionen Strasbourg ligger i). 





















    I dag da vi våknet opp hadde temperaturen sunket med nesten ti grader, og himmelens sluser åpnet seg. Vi reiste sammen i buss til et slott fra middelalderen som het Château de Haut Koeningsbourg. Det var veldig fint og majestetisk, men siden vinden var så sur på toppen av fjellet ble opplevelsen kanskje ikke optimal. Etterpå reiste vi ned til middelalderbyen Riquewihr og spiste lunsj der. 











    Nå skal Synnøve og jeg se på en film før turen går ut til en italiensk restaurant til kvelden. Vi koser oss masse her i nord-øst Frankrike!

     

    Tusentakk til Synnøve, Astrid og Ragnhild for bilder!

  • 1

    Wow, for en helg! På fredag møttes jeg, Anne fra Lyon, Vegard fra Rouen og Villas fra Oslo i en leilighet vi hadde leid for helgen i Paris. Selv om størrelsen på leiligheten ikke korresponderte i det hele tatt med det vi hadde sett for oss ut i fra bildene vi hadde sett før vi kom, var den sentral og veldig fin. Det skal riktignok sies at soverommet og badet så og si var samme rom, og at vi endte opp med å ligge fire stykker i en dobbelseng hver kveld fordi vi aldri fant dyna til sovesofaen. Vi hadde også et lite kjøkkenhjørne, men vi spiste vel egentlig ikke et eneste måltid i leiligheten. Egentlig spiste vi ikke så veldig mye i løpet av helgen i Paris, siden vi hadde så mye annet gøy å gjøre. Et måltid på McDonalds, Pizzahut og en kaffe på Starbucks  var vel i grunn det som holdt oss i live hele helgen imellom shoppingen og festligheter. 

    Anne og jeg 

    Villas og Anne


    Bygården hvor leiligheten vår var

    Pizza som ble spist samtidig som vi hadde lange intellektuelle samtaler om feminisme 




    Weekend-turen vår til Paris fikk en litt dramatisk vending i går, da jeg presterte å miste balansen og slå bakhodet inn i kanten på en vask. Etter noen timers opphold på legevakten i Paris, var jeg erklært med hjernerystelse og ble sydd igjen med tre sting. Derfor er det kanskje forståelig at jeg er helt ødelagt  nå som jeg sitter i senga mi med en dundrende hodepine, gårsdagens blod i håret og en anbefaling om 3 gram smertestillende i døgnet. Jeg skal derfor bruke de neste dagene på å ligge helt stille, mens jeg håper på at hodet fort blir bra igjen.

    Det er så utrolig deilig at Paris ikke er mer enn en togtur unna når man trenger en liten flukt fra virkeligheten, og det er spesielt koselig når man er med mennesker man sjelden ser! Vi har kost oss hele helga, og skapt mange fine minner som gjør oppholdet i Frankrike så utrolig mye bedre. Tusentakk for en fin tur <3

  • 1

    Etter å hatt en utrolig fin jul hjemme, er jeg nå tilbake under dyna på rommet mitt i lille Bayeux. Jeg ankom Bayeux i går i 16-tiden, og sov faktisk i hele 15 timer før jeg våknet opp i dag klokka 11.30. Leiligheten er iskald, og vi har ikke noe mat i skapene. Søndagsåpent Kiwi finnes ikke her, så jeg må spise skåler med All-Bran fram til i morgen. Det er så rart hvordan første dag tilbake i Frankrike blir like trist hver gang etter et lengre opphold hjemme i Norge. Selvfølgelig har det ikke bare med å gjøre at Frankrike er Frankrike, men også fordi Norge betyr ferie, og Frankrike betyr hverdag. 

    I løpet av tiden min hjemme i ferien har jeg spist masse og mat og sett mange gode venner og familie. Selvom ikke det store snøfallet kom før jeg forlot landet, har jeg hatt det utrolig fint hjemme!















    Vi skal heldigvis ha vinterferie om bare 6 uker, men uka før ferie skal vi ha Bac Blanc (prøveeksamens-uke) som jeg på ingen måter er forberedt til. Denne innspurten inn mot Bac Blanc føles veldig tung, så jeg har bestemt meg for noen punkter jeg skal opprettholde frem mot denne uka.

     

     

    • Jeg skal gjøre lekser i alle fritimer
    • Jeg skal trene tre ganger i uka
    • Jeg skal være hjemme hver eneste helg, bortsett fra helgen jeg skal til Paris
    • Jeg skal ikke spise godteri, kaker, potetgull eller noe usunt den neste måneden
    • Jeg skal øve på alt pensumet i et fag per uke, hvor jeg begynner med Littérature denne uka.
    • Jeg skal drikke masse vann.
    • Jeg skal ha på meg fine klær og sminke for å føle meg bra. 

     

    Ønsker alle sammen et godt nytt år!

     

  • 2

    Hei bloggen! I kjent stil blogger jeg da det siste jeg burde gjøre i hele verden er å blogge. I morgen har jeg en stor prøve i filosofi som avgjør karakteren min i faget dette trimesteret. I dag har jeg vært på universitetet i Caen for å se hvordan psykologistudiene der var. Nå har jeg heldigvis eliminert en av mine muligheter for neste år; jeg skal IKKE gå på universitet i Caen. 

    Jeg føler at jeg står mellom så mange valg akkurat nå, og alt føles bare feil og riktig på samme tid. Jeg har så lyst til å farge håret rosa, ta tatovering og bli en semi-alkoholiker, samtidig som jeg vil trene, jobbe hardt med skolen og være den beste versjonen av meg selv. Jeg drømmer om å få kjæreste, samtidig som jeg bare vil stenge meg inn i et kloster og ikke ha kontakt med det motsatte kjønn på et tiår. Jeg har lyst til å forbli i Frankrike, samtidig som jeg ikke kan vente med å ta første fly hjem til Norge. Jeg har lyst til å lese de siste kapitlene i filosofi, samtidig som jeg har lyst til å se en episode av Pretty Little Liars. 



    Jeg kjenner meg selv så godt at jeg aldri ville farget håret rosa, reist hjem eller stengt meg inne i et kloster, men det er så frustrerende å ikke være fullstendig fokusert på et mål. Kan ikke bare noen komme opp i ansiktet mitt og fortelle meg en god plan for resten av livet? Man kan jo aldri vite hvordan utfallet blir, og det er skremmende. Hva om man ikke tar det rette valget? 

    Heldigvis er jeg av den alternative typen som tror på skjebnen og spøkelser, så alt ordner seg nok til slutt. Inntil da er det bare å vurdere litt mer fram og tilbake i mens jeg leser flere filosofier av Kant, Arendt og Sartre. 

  • 0

    Det føles rart å bo i Frankrike i disse dager. Å bo to timer unna hvor terroren slo til, føles uvirkelig. 129 helt uskyldige menneskeliv er tapt, og for andre gang på samme år har nasjonen som har mottoet frihet, likhet og brorskap blitt rammet av et terrorangrep. I morgen kommer minuttene med stillhet, diskusjonene om Islam-hat og de stille marsjene til å begynne igjen. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si om saken enn at det er grusomt og umenneskelig. Det er et angrep på den vestlige verden som skaper fremmedfrykt, hat og redsel. 


    Verdens fineste by <3

  • 0

    God morgen! Nå ligger jeg i nysvasket sengetøy og har akkurat spist frokost. Det er så rart hvor fort jeg kommer i rutiner etter jeg har vært hjemme i Norge i ferien. Det føles allerede som om jeg har vært her i flere måneder. På mandag meldte jeg meg inn på treningssenteret igjen, så nå er jeg i gang med et sunt kosthold og trening igjen! Det er så utrolig deilig å ha litt ekstra overskudd i hverdagen og ikke føle seg råtten på innsiden. Nå har jeg jo egentlig allerede gått på treningssenteret et halvt år, men det slår meg like mye hver gang hvor få jenter som er der. Jeg har funnet ut at franskmenn har et helt forskjellig forhold til trening på treningssenter enn nordmenn. I Norge er det jo nesten flaut å ikke trene i det hele tatt, men her har jeg fått kommentarer på at det bare er maskuline jenter som løfter vekter. For all del, det er jo bare fint for min del at jeg så og si deler hele treningssenteret med bare gutter. 

    Halloween med fine Martine og Rose forrige helg






    Halloween-fest i går kveld.. Det var så mange som hadde kule kostymer, så det er dumt at jeg så vidt tok bilder.




    Jeg har forresten igjen blitt bedt på date mens jeg er klissvåt av svette med sminke gnidd utover hele trynet samtidig som jeg løp på mølla. Jeg måtte dessverre avslå i og med at jeg styrer unna junkfood, haha. På torsdag derimot så jeg på film sammen med en venn, men jeg fikk aldri noen tekstmelding dagen etterpå. Livet er hardt som kronisk romantisk mislykket, haha. 

    Dette trimesteret har så langt egentlig gått veldig bra i alle fag, bortsett fra i filosofi. Men, jeg satser på at det kommer etter hvert! Jeg sitter jo tross alt 9 timer i uka og filosoferer. En hypotese som jeg har hengt meg skikkelig opp i denne uka er "jo mindre du vet, jo lykkeligere er du", altså at kunnskap aldri kan bringe deg lykke i og med at verden er så urettferdig og grusom. Filosofilæreren vi hadde i seconde var et godt eksempel på det. Han var så intelligent at han aldri virket fornøyd med noe. Sitater fra kjente filosofer plager meg altså på en daglig basis i den forstand at jeg føler jeg får mindre og mindre forståelse av verden. 

    I går kveld hadde jeg min andre Halloween-feiring. I går var det til min store skrekk i vår leilighet. Heldigvis gikk ingenting ut av kontroll i den forstand at vi ikke fikk noen naboklager, vi fikk kastet alle ut innen klokka 3, jeg fikk vasket opp alt spyet som noen hadde lagt fra seg i senga mi (jeg er traumatisert) og den verste ryddejobben gjorde vi før vi la oss. Jeg er i veldig god form i dag, og skal bruke dagen til å gjøre lekser i engelsk, arts plastiques og kanskje ta en joggetur. Håper alle får en fin dag! 

  • 2

     

    Fredag 30.oktober

    Akkurat nå sitter jeg på første klasse på toget fra Paris til Bayeux. Jeg har akkurat spist middag som besto av en Club Louisiane fra Starbucks og opplevd verdens mest tydelige avvisning! Jeg har et behov for å skrive det ned for å gjøre dette minst mulig kleint for meg selv, hvis det gir noen mening? 

    Uansett. Her satt jeg på første klasse (selvfølgelig ikke på eget intiativ.. men det var de eneste billettene som var til salgs i kveld) og fikk hvert andre minutt øyekontakt med den kjekkeste gutten jeg noen gang har sett i Frankrike som satt to plasser foran meg. Etter at jeg fant ut at både han og jeg brukte mesteparten av tiden på å stirre tomt ut i lufta, høre på musikk og spille spill, tenkte jeg at det hadde vært fint for begge to om vi kunne ha noen å snakke med på veien mot Normandie.  

    Derfor tok jeg motet til meg etter å ha vurdert dette fram og tilbake samtidig som fire sanger passerte på spotify-lista mi. Da tenkte jeg tiden var inne. Nå skulle jeg igjen la spontaniteten i meg ta over.





    Derfor, uten å nesten å merke det selv reiste jeg meg opp og satt meg ved siden av denne gutten med usedvanlig vellykkede arvestoffer. Etter å ha kikket rart på meg et lite sekund, gikk det opp for meg at det antageligvis var veldig tydelig at jeg ikke hadde bestilt billetene på første klasse på eget intiativ. Det var nok veldig tydelig at jeg tilhørte sykkelvognene på andre klasse. Da dette faktumet gikk opp for meg, tenkte jeg at jeg alltids kunne vinne denne guttens hjerte med min sjarm. Dere som ikke vil bli pinlig berørt, anbefaler jeg å stoppe .

    -Kjeder du deg?

    -Nei, ikke egentlig. Det går fint.

    -Hvor skal du?

    -Til Caen 

    -Åja..

    To minutter fullstendig stillhet

    -Hvor skal du da?

    -Jeg skal til Bayeux.

    På dette tidspunktet tenkte jeg at samtalen var i gang, men så feil kan man en gang ta. Gutten begravde seg i et telefonen sin og holdt blikket konsentrert på skjermen i frykt for å møte blikket mitt. Så der satt jeg da. Helt paralysert og ute av stand til å forstå at det kanskje var på tide å gå. Derfor drop jeg opp iPhonen og spilte veldig intenst 2048 før gutten ved siden av meg løftet øyenbrynet på en måte som sa «kan du gå vekk din ekle stalker». På verdens minst mulig diskré måte, hvor jeg dyttet ned en bag og snublet i den kom jeg meg tilbake på setet jeg opprinnelig satt på. 

    Her sitter jeg nå. Ganske fornøyd med livet og uten skam. Er jo ikke min skyld at medmennesker ikke har like stort behov som meg for å stifte bekjentskaper når man allikevel skal dele oksygen med dem i to og en halv time. 

     

  • 2

    Nå har jeg vært på norsk jord i akkurat én uke. Hvis du spør meg om hva jeg har gjort den siste uka kan jeg så vidt svare. Jeg har tilbragt så og si like mye tid hos bestemor og bestefar som hjemme hos mamma og pappa. Jeg har operert ut en visdomstann. Jeg har jo allerede operert ut én, men at det gjorde så vondt kunne jeg ikke huske. Derfor har jeg vært redusert nesten en hel uke, og gått på en mikstur av forskjellige piller. Det sekundet tannlegen min fortalte meg at det ikke var nødvendig at jeg tok de to neste tennene, men at jeg kunne få en veldig ukontrollert tannstilling vurderte jeg i et svakt øyeblikk å akseptere tilbudet. Så vondt gjorde det faktisk. Når det er sagt er jeg veldig takknemlig for at jeg er hjemme nå, og ikke i Frankrike. Selv om jeg så og si ikke har gjort noen ting har jeg fått sett noen av mine nærmeste venner, spist mye god mat, vært med familie og slappet av.

    Her om dagen gikk det opp for meg at jeg snart skal tilbake til Frankrike, og at jeg har et tonn med lekser jeg skal gjøre. Derfor har jeg i dag tatt fatt på det aller enkleste: to innleveringer i norsk og én innlevering i engelsk. I morgen har jeg tenkt å filme til kunsten, og gjøre litteratur-leksa mi før jeg gjør lekser i filosofi på onsdag. (Jeg har nemlig gjort kunststykket å påtatt meg frivillige lekser i filosofi. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg alltid skal gjøre ting så vanskelig for meg selv.)







    I dag har jeg også hatt en utrolig koselig lunsj med Anja mellom alle leksene. Her om dagen hadde vi vært venner i fem år. Utrolig rart hvor fort tida går! 





    Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Sindre, og jeg har planer om å se noen episoder av Pretty Little Liars før jeg legger meg. Håper alle dere fine lesere får en fin uke!

  • 2

    På denne tiden for et døgn siden var jeg på vei mot Charles de Gaulle med en koffert på 22 kilo drassende med meg på en metro i Paris. Da hadde jeg vært helt alene i Frankrikes hovedstad allerede i flere timer allerede, og var egentlig ganske klar for å reise hjem for å bli skjemt bort i en ukes tid. Synnøve og jeg skulle egentlig ta toget fra Bayeux rundt klokka 12 på lørdags formiddag, men siden jeg glemte pass og penger hjemme, måtte vi vente to timer på togstasjonen på neste tog. Jeg holdt på å dø av tørst, og var på noe som føltes ut som en evig lang jakt på væske. Brusautomatene på togstasjonen var ute av drift, og de hadde ikke nøkler til automatene så jeg kunne ikke få tak i noe vann på togstasjonen. Da jeg innså at det eneste alternativet var å drikke vann fra springen som inneholder sånn cirka 70 % klor, fikk jeg vite at det bare kom vann fra toalettskåla, og ikke fra vasken. Da måtte jeg gå nesten hele veien tilbake til leiligheten min før jeg fant en turistbutikk hvor de solgte ost, postkort, vin og vann. Av og til er Bayeux en alt for liten by for meg. 

    Da toget ankom stasjonen, var alle plassene tatt, så Synnøve og jeg satt sammen i "sykkelvogna" sammen med en eldre mann og dame og en småbarnsfamilie hele veien inn til Paris. Selvom det ikke var den mest komfortable sitteplassen gikk det overraskende fint. Da vi kom frem til Paris brukte jeg en halvtimes tid på å krangle med mannen bak disken, før vi fikk sjekket inn på rommet vårt som sikkert ikke hadde hatt noen renoveringer siden 80-tallet. Heldigvis brukte vi ikke så veldig mye tid på å være på hotellrommet hvor vi kunne høre hva gjestene på naborommet sa til hverandre og sove under laken i steden for dyner. 

    Hele søndags kveld tilbrakte vi foran det opplyste eiffeltårnet før vi spiste på en indisk restaurant i Latinerkvarteret. Jeg er herved blitt overbevist om at smørøyet av Paris er det peneste stedet i hele verden.















































    Nå har jeg vært på norsk jord i omtrent et døgn. I dag har jeg så og si ikke gjort noen ting, men det er kanskje like greit i og med at jeg har vært ganske sliten etter den lange resien. Jeg ser frem til en ferie hjemme i Norge hvor jeg kan hilse på venner, slappe av, få mat og gå barbeint rundt i huset uten å få lungebetennelse. 

  • 0

    Noen valg i livet er veldig vanskelige. Valget om hva jeg skal bli her i livet synes jeg er det vanskeligste. Det at valget om hva jeg skal gjøre neste år skal tas i løpet av dette året er skremmende. Skal jeg bli? Skal jeg dra hjem igjen? Eller skal jeg utforske helt nye horisonter?

    På en side har jeg lyst til å bli igjen i Frankrike, i og med at det er et veldig fint land, og fordi jeg vet at en storby kommer til å bli veldig forskjellig fra Bayeux sine knappe 13 000 innbyggere. Jeg har ikke lyst til å miste det franske språket, noe jeg vet kommer til å skje sakte men sikkert om jeg ikke får praktisert det. Jeg vil beskrive mine år i Bayeux som turbulente, men på en annen side vil jeg ikke gi opp Frankrike på grunnlag av å ha gått på en liten fransk videregående skole, hvor mine medelever er et til tre år yngre enn meg, og hvor det også befinner seg sytten andre norske jenter. På universitet i Frankrike vil jeg regne med at alle er litt mer modne, i og med at alle på det tidspunktet har forlatt redet og har en visjon om hva de skal bli i livet. Om jeg blir igjen i Frankrike blir det nok også mye lettere å få seg franske venner, i og med at jeg da blir den eneste norske på det eventuelle universitet. I og med at jeg allerede har bodd i leilighet i Frankrike vet jeg også hvordan ting fungerer med boligstøtte og andre praktiske ting i forhold til den franske staten. Økonomisk sett kommer jeg heller ikke til å bruke mer penger i en storby i Frankrike enn i Norge, i og med at ting generelt er billigere her, og euroen enn så lenge er sterke enn norske kroner. Det jeg ser på som problematisk der i mot, er at jeg vil studere psykologi, og det er ikke nødvendigvis sikkert at den utdanningen blir godkjent i Norge. Jeg vil jo ikke akkurat bli i Frankrike resten av livet mitt heller. I slutten av november skal jeg på en "studentdag" i Caen, som er den nærmeste studentbyen, hvor jeg skal innom psykologi for å se om dette faktisk kunne vært en mulighet for meg. 



    På den andre siden vil jeg reise hjem til Norge. Jeg savner norske tradisjoner, norsk kultur, familien min og vennene mine. Hjemme i Norge vet jeg også at utdannelsen jeg tar vil bringe meg mot et norsk jobbmarked. I Norge kommer jeg ikke til å ha noen problemer med å få venner, samtidig som jeg er kjent med alle praktiske ting, og jeg har mennesker på alle kanter som kan hjelpe meg hvis det dukker opp problemer. Undervisningen kommer til å være på mitt morsmål, og jeg får antageligvis ting lettere til enn hvis jeg fortsetter med å bo i utlandet. Økonomisk sett kommer nok ting til å være litt dyrere i en av Norges storbyer enn det hadde vært her i Frankrike. Men, på den andre siden er det mye lettere for meg å få en jobb i Norge ved siden av skolen enn i Frankrike. Men så kommer spørsmålet om hvor jeg skal bo i Tromsø, Trondheim eller Oslo. Oslo er jo mye nærmere Porsgrunn, Trondheim virker som en veldig fin studentby, og Tromsø hadde vært en veldig fin kontrast å tilbringe de neste årene i, i forhold til Frankrike. En gang i fremtiden skal jeg jo bosette meg i Norge uansett, og det er kanskje best å gjøre det før man plutselig har tilbragt 10 år i utlandet? Jeg merker allerede nå som jeg har vært borte i to år, at ting ikke er det samme som før. 

    Mitt tredje alternativ er å ta et friår hvor jeg tenker videre på om jeg skal studere i Norge eller Frankrike. De to mulighetene jeg har kommet fram til så langt er enten å jobbe et år i Disneyworld i Florida. Da kan jeg jo praktisere alle tre språk, og i tillegg få oppleve en ny verdensdel og antageligvis få mye ny livserfaring. Mitt andre alternativ var å jobbe et år på New Zealand som servitør eller noe lignende. Tanken på et friår høres veldig fristende ut, men på samme tid er jeg veldig redd for at jeg ikke vil sette meg tilbake på skolebenken når friåret er ferdig. Profesjonstudie i psykologi tar minst syv år, og jeg har alltid tenkt at jeg vil ha født mitt første barn før jeg er tretti. Med mindre jeg skal kombinere amming med eksamensoppgaver, burde jeg derfor begynne med studier så fort som mulig. Men, på den andre siden er det nå man har tid til å leve livet og reise, i og med at jeg ikke har noen forpliktelser. Jeg har ikke gjeld, jeg har ingen jobb og jeg er singel. 

    Mulighetene er så mange, og alt virker så rett og så feil på samme tid. Heldigvis vet jeg hva jeg vil studere, men ellers er ingenting på plass. Jeg er veldig forvirret, og det føles egentlig ikke ut som om jeg kommer fram til noen ting som helst samtidig som tiden går. 

  • 1

    Denne helgen har Synnøve og jeg vært i Rouen. I går ettermiddag reiste vi med toget inn til Rouen, hvor vi brukte over en time på å lokalisere hvilken leilighet vi skulle gå til. Etter Jon Eskil hadde møtt oss, og vi hadde spist gikk turen videre til leiligheten hvor det skulle være fest. Det var kjempegod stemning, og vi fikk virkelig utnyttet helga. 



    I forrige uke skulle jeg egentlig ta bilteorien, men den inkompetente sekretæren på kjøreskolen hadde selvfølgelig greid å la være å skrive meg opp. Heldigvis kjefta jeg så mye på henne at hun nesten begynte å grine. Kødder ikke med Ingrid. 

    Ellers så har alle prøvene sakte men sikkert begynt å komme på skolen, og så langt har det gått ganske fint. Denne uka skal vi til sammen ha fire timer med prøver i filosofi, og med tanke på at min introduksjon til filosofi-oppgava ble beskrevet som "alt i denne introduksjonen er feil", gruer jeg meg litt til det. Jeg har også et lite prosjekt om å få byttet eksamen fra orientering til dans, i og med at jeg fant ut at det var utrolig lite taktisk av meg å velge orientering til eksamen i gym med tanke på at jeg faktisk ikke er utstyrt med en retningssans.





    Jeg har også mye og se framover til nå, i og med at jeg har bestilt Paris-tur til høstferien før jeg skal en liten tur hjem til Norge. Dagene her går så utrolig fort, og jeg prøver så godt jeg kan å nyte hver eneste en før dette eventyret går mot en slutt. Nå skal Frida og jeg se på en episode av "side om side" før vi hopper til køys, og jeg setter på vekkerklokka klokka seks for å gjøre alle leksene jeg ikke har inspirasjon til å gjøre i kveld. Håper alle dere fine blogglesere også har hatt en fin helg! 


  • 0

    Dagen i dag fortjener et klageinnlegg. I dag våknet jeg opp, med Matilde på min ene side, og min store kjærlighet og følgesvenn gjennom det siste året: min iPhone. Jeg hadde selvfølgelig søvnmangel, som jeg alltid har når jeg ikke sover hjemme. Etter å ha hatt fire timer på skolen, kor og handlet mat bestemte jeg meg for å dra tilbake til Matilde for å hente telefonen jeg ikke hadde sett hele dagen. Min bedre halvdel var ikke til å bli funnet, og i det Matilde tilbyr seg å ringe den og jeg forklarer at den 24 timer i døgnet står på lydløs, finner jeg ut at den befinner seg på en motorvei nær havet. 

    I ren refleks sperrer jeg selvfølgelig telefonen og får etter lange samtaler med politiet sendt en patruljebil ut til åstedet. Fant de noenting? Nei. Har jeg forsikring på telefonen? Nei. Har jeg tatt sikkerhetskopiering? Selvfølgelig ikke. Står alle viktige pin-koder, tastelåser, bankkoder og passord på notater på telefonen? Selvfølgelig. Har jeg penger til en ny telefon? Absolutt ikke. 



    I dag skulle jeg egentlig gjøre det tonnet med engelsklekser vi har fått som jeg har fått streng beskjed om å gjøre selv om det ikke utfordrer meg på noe som helst vist intellektuelt, i fare for å måtte sitte igjen på skolen. Jeg skulle øve på bilteorien jeg skal ha om under en uke. Jeg skulle faktisk til og med trene. Gjorde jeg noe av dette? Nei. Det siste jeg skulle gjøre var å synes synd på meg selv og spise banan og Nutella til middag. Gjett tre ganger hva som var på menyen i kveld. 

    Nå sitter jeg her, med bustete, klissvått hår. Jeg har lekser som aldri kommer til å bli gjort. En bilteori som aldri kommer til å bli bestått. To bestevenner som venter på at jeg skal se på en serie, jeg aldri kommer til å se. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal erstatte vekkerklokka på iPhonen.  Jeg har en visdomstann som er på vei ut. Det regner. Jeg har blåmerker over alt fra fotballkampen i helga. Jeg er utslitt. Jeg er drittlei. Takk for meg. 

     

     

  • 1

    Etter en ganske turbulent tur ned til Frankrike igjen med Tuva, kom jeg meg endelig hjem igjen til Bordellet på mandags kveld. Jeg tror jeg aldri har vært så utslitt før som da jeg la meg i senga og ba til høyere makter om at de kunne utsette skolestart en dag. Allikevel kom jeg meg opp dagen etterpå, handlet mat, pakket ut av kofferten og gikk på skolen. Og vet dere hva? Mine bønner ble hørt. Vi begynte ikke på skolen før på onsdag. Derfor blir det kanskje feil å si at jeg har kommet inn i rutiner, i og med at jeg faktisk bare har hatt en ordentlig skoledag, men det føles i alle fall deilig å være i gang igjen. Jeg har egentlig bare hatt timer i filosofi og engelsk til nå. Så og si halve timeplanen min består av filosofi dette året, så det er noe jeg bare har bestemt meg for at jeg skal like! Så langt har det faktisk vært overraskende utholdbart. 

    Jeg har også fått satt opp lys over senga mi, og selv om mange synes det er blodharry synes jeg det er kjempekoselig med stemningslys.

     

    Vi har også tatt ansvar for å ha en levbar leilighet dette året, så nå er alt systematisert! Jeg har virkelig troen på at dette blir året alt er på stell.

    Og her kan dere se den alt for tomme timeplanen min. Hvor ble det av alle timene mine liksom ? Tror jeg har like mange timer dette året som jeg hadde på ungdomsskolen, og jeg slutter faktisk ikke senere enn halv fem en eneste dag! Dette er virkelig en stor forandring fra både første og andre året. Jeg er i himmelen!

    Tro det eller ei, men jeg starter faktisk året bra ved å gjøre alle leksene mine en uke i forveien. Har vel ingen forventninger om at jeg holder standaren oppe, men det er lov å håpe. Jeg har også meldt meg opp på bil-teori-prøve om tre uker, så håper alle ber til høyere makter for meg! Har en plan om å ha lappen når jeg kommer hjem til jula.

    Her er et bilde av Rose, Frida og meg som skulle gå tur i dag. Ut i fra fottøyet ser dere hvem som tok gåturen seriøst nok.







    Selv om jeg ser ut som en hobbit her, så har faktisk Frida og meg målt oss i dag, og jeg har faktisk vokst en hel centimeter! Jeg rager nå 165 cm over bakken og har vokst to centimeter siden jeg kom hit for to år siden. (Trodde man sluttet å vokse tidlig tenåringsalder??)

    Dagene her har egentlig gått ganske i ett siden jeg kom, men nå føler jeg endelig at jeg har fått senket skuldrene. Jeg føler også for første gang på lenge at jeg har fullstendig kontroll på mitt eget liv, og det er helt herlig! I morgen skal jeg ha en dobbeltime med filosofi og en dobbeltime med histo-geo. Heldigvis er det det eneste jeg har i morgen, så jeg slutter faktisk klokka 12! Ettermiddagen skal jeg bruke på å øve bilteori, og spise tacolefsepizza med Frida. Tro det eller ei, men denne jenta ser fram til et nytt skoleår!

  • 0

    Kjære Norge med snødekte fjelltopper, dype daler og vakre fjorder: i morgen forlater jeg deg og bytter deg ut med den franske Republikk. Grove brødskiver blir byttet ut med croissantes, ferie blir byttet ut med hverdag og de første sidene i det siste kapittelet om mitt Frankrike-opphold begynner. Jeg har ikke enda fått smakt på lysten til å ta fatt på et nytt skoleår. Jeg har det så fint hjemme. Denne sommeren har absolutt vært over alle forventinger. Jeg har bare vært hjemme, vært med venner og hatt det gøy. Men, av og til så er det mer enn nok. 

    Jeg kommer til å savne vennene mine. De som alltid er der selv om vi bare ser hverandre et par ganger i året. Jeg kommer til å savne hvor naturlig vennskapene våre er, selv om vi kanskje ikke har sett hverandre så alt for ofte de siste to årene. Jeg kommer til å savne guttevennene mine. Dere vet ikke hvor mye jeg setter pris på dere. Jeg kommer til å savne familien min. Jeg kommer til å savne at klærne mine vasker seg selv og at jeg får mat på bordet hver dag uten å røre en finger. Jeg kommer til å savne de ukentlige kranglene med lillesøsteren min, hvor vi ikke får bestemt oss for hvem som eier hva i de forskjellige klesskapene. Jeg kommer til å savne norsk natur. Jeg kommer til å savne å være småforelsket. Jeg kommer til å savne stillheten. Jeg kommer til å savne å ha private sjåfører hvor enn jeg skal. Jeg kommer til å savne et stort kjøkken og bad. Norge: bruddet kommer til å bli hardt. 







    Frankrike: se på dette som et fornuftsekteskap. Et forhold jeg vet kommer til å bli vanskelig, men som på lang sikt kommer til å være den beste løsningen for min egen del. Du har allikevel din sjarm, så det er ikke med tungt hjerte jeg går tilbake i dine armer. Du er et vakkert land. Du er forførende, impulsiv og hard. Kanskje det er derfor jeg allerede nå kan spå at vi ikke kommer til å ha et forhold som klarer seg over 3-års knekken. Jeg ser allikevel fram til et siste år med deg. Jeg skal tilbringe tid på treningssenteret, være med på fester, spille i orkester, prøve meg på skoleteateret, være med venner jeg vet jeg kommer til å savne så alt for mye, besøke nye steder, få nye minner, fokusere på skolen, få gode karakterer og nyte et siste år i vest-Europa. 






  • 1

    De siste feriedagene mine har gått alt for fort forbi, og nå er det under to uker til jeg skal tilbake til Frankrike! Denne sommeren har jeg virkelig utnyttet på det aller meste, og jeg har hatt et veldig fint avbrekk fra baguettelivet. De par siste ukene har jeg brukt til å være med venner, og å virkelig kose meg. Det var ikke før i forrige uke at jeg la merke til at jeg har latt meg selv helt forfalle i ferien hvor jeg får gratis mat som ikke er masseprodusert kanin med ihjelkokte grønnsaker som ligner på pudding. Derfor bestemte jeg meg for at jeg skulle ta litt kontroll over livet mitt fra og med den norske skolestarten. Derfor har jeg ganske kjedelige dager i ukedagene, med øving til bilteori og trening. I neste uke skal jeg faktisk en tur på min gamle ungdomsskole for å fortelle om opplegget i Frankrike, så hvis noen av dere leser bloggen min håper jeg dere er snille med meg! 

    Jeg har vært veldig dårlig til å ta bilder de siste ukene, og siden jeg har veldig dårlig hukommelse husker jeg så vidt hva jeg har gjort. Jeg har i hvert fall hatt sims-lan med Anja (selv om hu sovna rett rundt midnatt og drepte hele familien sin ved å glemme å lade macen). Som dere kan se på bildet under spiste vi flere tusen kalorier og var høyt konsentrert inne i simsverden. 





    Også har jeg selvfølgelig gått tilbake på den samme følelsen jeg har hatt i hele sommer om at jeg egentlig ikke har lyst til å dra tilbake til Frankrike, men da tar jeg bare fram dette quotet her også finner jeg motet igjen:



    Jeg har også fått forsinket bursdagsgave av mamma og pappa:

    Jeg har vært på Mule Varde (som jeg var sikker på var Olavsberget) med Maren og Ingeborg. Vi spiste jordbær, sola oss og Maren mista ufrivillig bikinien. 





    Ellers har jeg brukt over en time i dag med å organisere klærne mine i fargekoder. Av og til stiller jeg spørsmålstegn ved mine egne prioriteringer.

    Også avslutter jeg dette blogginnlegget med et bilde av meg selv jeg tok for en times tid siden. Jeg har endelig funnet gleden i å gå uten bh i kjoler hvor det ikke synes. Hurra for feminismen.



    Håper alle har fått en fin start på skolen, og tenker på at jeg fortsatt har over en uke til med ferie i sommervarmen. 

    BISOOUS

  • 1

    I disse sommerukene har jeg virkelig ikke gjort annet enn å kose meg. Jeg har vært med gode venner, spist god mat, vært på stranda, spist alt for mye is, vært på små roadtriper hit og dit og virkelig bare nøtet (nytt?) de siste ukene av ferien. Samtidig som skolen starter i Norge, har jeg planlagt at ferien skal avslutte for min del også når det gjelder å gjøre absolutt ingenting fornuftig. I og med at jeg har en ambisjon om å få lappen før jeg kommer hjem til jul, må jeg snart komme ordentlig i gang med bilteorien! Det er egentlig bare latterlig at det er halvannet år siden jeg sa til meg selv for første gang at bilteorien skulle gå fint. Ikke bare det at både bil og teori interesserer meg lite, men det er selvfølgelig i tillegg på fransk, og man kan bare ha fem feil. Hurra. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg vil meg selv så vondt. 























    Nå skal faktisk sant sies at jeg har gjort noe fornuftig de siste ukene også: Jeg har trent så og si annenhver dag, jeg har vært på bankmøter og jeg har snakket med universiteter både i Oslo og Paris angående videre studier. Jeg har planer om å ta videre studier i psykologi, og selv om universitetet i Oslo mener det er absolutt lettest for meg å studere der, for å få profesjonen godkjent, er jeg jo ikke alltid tiltrukket av å gjøre ting lettest mulig. Vi får se. Som jeg har erfart både på godt og vondt så alt for mange ganger før, så er det jo mye som forandrer seg på et år. 

  • 0

    I går hadde jeg en helt fantastisk dag, som jeg tilbragte meg noen av de beste vennene mine. Hele dagen tilbragte jeg med Anja og Maren, hvor vi blant annet gikk på polet og en tur innom dagligvaren. Til min store skuffelse ble jeg ikke bedt om legitimasjon. Etter å ha blåst opp 52 ballonger, bakt kake, hentet tapas, rettet håret og stelt oss på under en halvtime kom de første gjestene. (Når jeg tenker meg om måtte de blåse opp litt ballonger de også.) Uansett, det var en utrolig koselig kveld med mye mat, drikke og latter.










































    Nå har jeg ryddet huset med mamma og pappa, tatt en dusj og spist kakerester til frokost. Jeg er faktisk ikke så alt for redusert, så i kveld skal Maren og jeg til Kragerø for å møte Maren og gå ut med henne der. Tror denne helgen blir helt super!

  • 0

    På bursdagen til Matilde, på søndag, satt jeg meg på toget til Oslo. Det var forsåvidt ikke en like enkel rute som jeg hadde innbilt meg. Det var buss-tog-buss-buss. Derfor teller jeg veldig på knappene om jeg orker å ta samme ruta til helga igjen da jeg egentlig skal inn til Oslo igjen.

    Da jeg kom til Matilde, var det klart for familieselskap! Det var utrolig koselig med grillmat, kake og vin. Selvom det var veldig fint, var jeg utrolig sliten, så det var godt å få lagt seg på kvelden. Dagen etterpå bestemte Matilde og jeg oss for å kompensere for fjellturen jeg ikke ble med på (som jeg er veldig glad for når jeg ser hvordan regnet slår i grusen på utsiden av vinduet..) På mandag var det egentlig ganske fint vær, og vi tok derfor turen opp til et tårn i nærheten av Matilde. Selv om det ikke var så veldig fysisk krevende, var det veldig fint å være ute i naturen. Det er helt utrolig hvor mye mer jeg setter pris på norsk natur når jeg er hjemme nå enn jeg gjorde før. Har aldri før gått på så mange frivillige skogsturer!



    Da Frida kom senere å dagen, gikk vi også en liten tur i skogen, hvor vi brukte mer tid på å plukke blåbær enn å egentlig gå. Blåbærene er ikke modne i Bergen skal man vite.









    Det var veldig fint å se bestevenninne mine igjen i Norge. Det er litt rart å plutselig ikke se noen man har sett så og si hver eneste dag i to år. I løpet av denne uka skal jeg faktisk se alle sammen, siden Vilde og Tuva kommer i bursdagen min (og Vegus), og Ragnhild skal på den festen i Oslo. Sånn sett er sommeren helt perfekt- har alle menneskene jeg er glad i i nærheten av meg.  

    Nå skal jeg snart ut for å kjøpe inn ballonger også videre til bursdagen min sammen med mamma! Sammen har vi gått inn for at det må bli fint dekorert hjemme med et bra opplegg siden ghettoen Porsgrunn ikke har et eneste utested åpent i sommerferien. Derfor må jeg også rydde litt her og der, og gjøre forberedelser før den store dagen! I kveld skal jeg på en liten, etterlengtet jentekveld sammen med Chatrine og Vilde, så nå er livet bare helt på topp! <3

  • 1

    De siste ukene har jeg virkelig gjort noe hver eneste dag, og har storkost meg. Jeg reiste med familien på tur til Göteborg, hvor det egentlig var ganske dårlig vær. Det ble heldigvis mye shopping og vi reiste på et opplevelsessenter. På veien hjem fikk vi kjøpt litt godteri og andre ting til bursdagen min.De siste dagene har jeg tilbrakt med venner, og jeg tenker bare mer og mer på at det siste jeg vil er å reise tilbake til Frankrike når jeg har det så fint her. 



































    Nå skal jeg snart på gruppetime på Elixia, så jeg må snart komme meg opp og spise, stelle meg og få på treningstøy. Håper alle har en fin sommer!

  • 1

    I går kveld tilbragte jeg kvelden hjemme hos Helene med masse god mat, drikke og sol. Det var veldig koselig å oppdatere meg på livet til alle de andre som jeg nesten ikke har snakket med siden ungdomsskolen. Det ble en utrolig koselig kveld etter jeg fikk vite eksamensresultatene mine i går ettermiddag. Noen karakterer gikk over all forventing mens andre gikk overraskende dårlig. Alt i alt er jeg i hvert fall fornøyd! Denne uka har jeg vært mest med familien, og virkelig begynt å investere meg i øvelseskjøringa. Selv om pappa sitter med hjertet i halsen tretti prosent av tida, føler jeg at det går framover! Planen er jo å få tatt lappen før jul, men da har jeg også en bilteori jeg skal bestå. Nå skal jeg heldigvis være i Norge helt til slutten av august, så jeg har jo fortsatt ganske god tid til å øve på den. 

    I morgen skal jeg spise lunsj med noen venninner jeg ikke har sett på flere måneder, så det blir nok utrolig koselig. På søndag reiser jeg til Sverige, og allerede om en ukes tid reiser Matilde, Frida og jeg på gåtur på Hardangervidda. Da vi kommer hjem fra Hardangerturen, skal jeg feire bursdagen min, før vi reiser på en slags gjenforeningsfest med alle som har gått på videregående i Frankrike de siste årene. Derfor går ting egentlig ganske ett i ett, selv om jeg føler jeg kjeder meg ganske mye noen dager. I dag har jeg til og med kjedet meg så mye at jeg frivillig gikk ned på Elixia. 

    Her er noen bilder fra gårsdagen:
















    Nå skal jeg enten ha lan med Rebecca og spille sims (vår eneste sosialisering som søstre) eller legge meg tidlig for en gangs skyld. Håper alle koser seg i sommerferien! 

  • 1

    Det er så rart hvordan jeg alltid får lyst til å skrive det ene blogginnlegget etter det andre midt på natta, når jeg egentlig burde sove. Jeg kom akkurat hjem etter å ha tilbragt hele kvelden sammen med mine hetrofile homsevenner. Jeg har fortsatt smaken av kebab i munnen, som Sindre og jeg kjøpte på den eneste nattåpne kebabsjappa i hele byen. Da vi sto og ventet på kebab sammen med overstadig berusete middelaldrene mennesker som tilhører vår foreldre-genrasjon begynte jeg å tenke på at jeg egentlig er ganske lykkelig. Ferie gjør meg lykkelig. Etter å ha bodd alene i u-landet Frankrike i to år, er det helt ubeskrivelig hvordan det føles å få gratis mat hver eneste dag, ha et stort og rent kjøkken og bad, drikke norsk vann fra springen og ha muligheten til å være med barndomsvenner når jeg vil. 

    I og med at jeg har gått skikkelig inn for å ha ferie, har jeg jo heller ikke fortalt dere om festivalen jeg var på før jeg dro hjem til Norge igjen. Med kjente artister som Sting, Lenny Kravitz og Florence+the machine ble festivalen veldig vellykket. Teltet vi hadde kjøpt av en småsuspekt type på nettet var en smule ødelagt men med god fantasi gikk det greit, og campingplassen var over all forventing! Før jeg dro på festivalen gjorde jeg meg mentalt forberedt på å oppleve en festival hvor alle rundt meg var kronisk rusa, men det var på ingen måte en rølpe-festival, så da ble musikkopplevelsen enda sterkere. 

    Før jeg dro på festivalen hadde jeg et lite håp om at jeg skulle finne mennesker jeg kunne stitfe vennskap med. Lite overraskende ble det fullstendig mislykket. Nå skal sant sies at jeg delte et par samtaler sammen med de som lå i naboteltet den første natta. Først da jeg skulle ta bilde av dem sammen med teltet, og etterpå da jeg måtte låne en telefon av dem. Mitt andre potensielle vennskap utviklet seg egentlig til å bli en komedie.

    Resepsjonisten på hotellet hadde problemer med datasystemet da Matilde og jeg satt og ventet på et hotellrom. Derfor ble vi sittende i lobbyen i godt over en time, mens resepsjonisten sa vi kunne gå å forskyne oss i frokostbuffeen. Vi kunne også sette alt vi ville i kjøleskapet bak disken i og med at vi ikke hadde kjøleskap på rommene. Derfor tok vi oss en tur bort på nabobutikken, hvor mannen bak kassa presisterte å spørre om jeg var kineser. Etter et "jeg er da ingen kineser?" fikk vi betalt og jeg kunne ikke annet enn spørre meg selv om mannen trengte briller. Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi rom med ansatt-rabatt og fikk endelig dusjet i varm dusj og sovet i en ordentlig seng. Det var virkelig nydelig etter flere netter i telt. Da vi reiste tilbake på konsertområdet senere på kvelden, hadde resepsjonisten jevnlig kontakt med meg på telefon og skulle helst se oss så mye som mulig. I troen på at vi skulle få gratis frokost dagen etterpå, lot vi ham være med en stund, før det bare var Matilde og jeg som sto igjen med ansvaret og vi bestemte oss for å oppgi feil informasjon om hvor vi befant oss. Heldigvis var han ikke i resepsjonen dagen etterpå da vi forlot hotellet, så da slapp jeg fint unna. Penger fikk vi spart også. 

    Turen hjem der i mot var på ingen måte behagelig. Se for deg å bære på rundt 30 kg, det er over 30 grader ute, toget er blitt forsinket så du har dårlig tid, du har mistet det ene strikket du hadde rundt håndleddet så håret ditt pisker deg i ansiktet med vinden og klistrer seg fast i nakken. I tillegg har du ingen vilje til å forstå hvor mange metro-stasjoner du skal bytte før du når flytrikken og kommer deg til flyplassen. Dette innebærer selvfølgelig utallige trappetrinn hvor du må gå opp med dine 30 kg i 30 grader samtidig som svetten renner. Hva gjør man i en sånn situasjon? Jo, man besitller taxi. Derfor sprengte jeg det lille av budsjett jeg hadde på den franske kontoen min og betalte 46 euro til flyplassen. Vel framme på flyplassen begynte jeg å snakke med to danske damer som lett avviste meg ved å snakke på engelsk. Heldigvis var ikke nederlaget så stort, for det var ikke så alt for lang ventetid. Etter å ha sett på klokka på telefonen at jeg burde komme meg til riktig gate, stiller jeg meg i kø, scanner billetten og beveger meg mot flyet. Etter å ha stått der i et par minutter kommer en flyvert bort til meg og spør "du skal vel ikke til Nice du?" og jeg bare "nei, jeg skal til Norge?". Flott. Da hadde jeg stilt meg i feil kø og det var bare snakk om minutter før flyet mitt egentlig skulle gå som lå på en helt annen gate. Derfor løp jeg ganske fort bort til gaten og kom meg inn på flyet og fikk satt meg ned i flysetet. Jeg satt ved siden av en norsk mann. Det er helt utrolig hvor store ambisjonene mine er å snakke når jeg endelig ser nordmenn som ikke tilbringer ungdomstiden sin i Frankrike. Etter litt tørt prat om været og lufttrykk snakket vi dessverre ikke mer før vi hadde landet på norsk jord. I kjent stil kom pappa og hentet meg. Ingenting kan beskrive den følelsen av å se pappaen sin stå med åpne armer og vente på deg etter du har tilbragt en hel dag på reise for å komme hjem til fedrelandet.

     


    Etter at jeg kom hjem til Norge har jeg egentlig ikke gjort så mye annet enn å spise alt på det norske godterimarkedet, øvelseskjøre, være med venner og hilse på familie. Jeg har vært litt med Chatrine og litt med Maren. Ellers så har jeg vært mest med de fantastiske guttevennene mine som jeg tidligere refererte til som hetrofile homsevenner. Dere skjønner hva jeg mener? Guttevenner man har hvor mensen kan være et samtaleemne er gull verdt. Jeg har også møtt på søskenbarn, tanter og onkler. Det er så utrolig rart å se hvor fort alle vokser mense jeg er borte! For meg føles det jo ut som om tiden har stått stille siden 2013, men tiden går jo selvfølgelig her også. Det skremmer meg litt. Det er ikke så alt for lenge til jeg skal tilbake til Frankrike igjen. Bare litt over en måned. Egentlig skulle jeg tilbake til midten av august, men etter å ha funnet ut at jeg virkelig trenger en pause fra Frankrike, har jeg bestemt meg for å reise tilbake ganske sent. I mellomtiden kan jeg trøstespise for de elendige eksamenskarakterne jeg kommer til å få og gjøre meg klar for 18års-dagen min. Fredag 31. juli har jeg bursdag, så det nærmer seg med stormskritt! Synes egentlig det var ganske rutinert av mamma og pappa at jeg fikk 18-årsdagen på en fredag.  Jeg skal også en tur opp til Hardangervidda sammen med Frida og Matilde. Jeg gleder meg til å se dem igjen selv om det ikke er så alt for lenge siden vi så hverandre sist. 








    Nå er det kanskje på tide å stoppe å skrive for å legge seg. Klokka er tross alt over tre på kvelden, og jeg burde ha ambisjoner om å stå opp før klokka er tolv i morgen. Nå skal sant sies at jeg sjelden får til å sove så mye lengre enn til ti uansett. Håper alle har en helt fantastisk sommer selv om ikke været er helt på topp, det har i hvert fall jeg!

  • 0

    Nå er det ett og et halv døgn siden jeg hadde muntlig eksamen i fransk, og offisielt gikk inn i sommerferien. Fire eksamener er ferdige, og nå som jeg ikke har noe å pugge til eller noe pensum og lese over føler jeg nesten en tomhet. Heldigvis har jeg vett nok til å ikke la mangelen på skolearbeid plage meg, så jeg har prøvd å utnytte de siste dagene med skolefri i Frankrike. De to siste dagene har jeg tilbragt på Omaha Beach, som er en av D-dag strendene. Stranda, temperaturen i vannet, lufta, og sanda er helt perfekt! Derfor har jeg og noen av de andre jentene som er ferdige med alle eksamenene tilbragt dagene der. 

    Bare det faktum at vi nå kan gjøre ting uten å ha dårlig samvittighet for å slappe av er helt fantastisk. Vi har til og med muligheten til å lese bøker som vi faktisk frivillig vil lese, og ikke en av bøkene i stabelen med franske verker vi må kunne for å være sofistikerte innbyggere. Fram til fredag har jeg ingen planer. I og med at jeg er en av de første som ble ferdig med eksamen, føler jeg meg ganske alene om å ha ferie. Da tenkte jeg at jeg kunne ha litt alenetid (for første gang på to år). 

     

    Når jeg blir frisk igjen, skal jeg sakte men sikkert begynne å trene igjen. Jeg skal også rydde og vaske ned rommet mitt før turen går hjem til Norge igjen. Det er alltid så vanskelig å pakke, når jeg tenker på at klesskapet mitt hjemme er ribbet for klær, og at temperaturene skifter veldig mye. Hvordan pakker man klær for to måneder? 




    Allerede i morgen tidlig reiser Vilde hjem til Norge, så da markerte vi det litt i dag ved å spise pølse og pomfrit på en av de lokale barene. Av en eller annen merkelig grunn måtte vi vise ID for å komme inn å spise pølse. Heldigvis har barvakten blitt overbevist om at jeg er 18 år for lenge siden, så det var zero problemo. Pølse og pomfrit ble det på oss. 





    Etterpå tok vi desserten på Reine Mathilde, sammen med en kanne cider. I varmen har cider blitt et fast inventar i kjøleskapet. Hvis jeg noen gang flytter hjem til Norge for godt vet jeg hvilken drikke jeg kommer til å savne aller mest i hvert fall. 






    I helga var jeg i Rouen for å øve til science-bacen sammen med Jon Eskil og Vegard Magnus. Jeg greide selvføgleig å bli syk, så jeg fikk nesten ikke åpnet boka før jeg satt og så på eksamensoppgaven med rennende feber og konsentrasjonen alle andre steder enn i klasserommet. Heldigvis var det rimelig lette oppgaver, så jeg håper jeg i det minste står selv om jeg var i så dårlig form.



    Her ser dere de to sukkerklumpene som jeg brukte to-tre timer på å studere funksjonen til øyet med. (Kom selvfølgelig ikke opp i øyet på eksamen.)

    På fredag reiser Frida, Matilde, Taran og jeg på Festival Beauregard i Caen. Vi skal sove i et telt vi kjøpte på den franske versjoen av finn.no og prøve å få organisert alt såpass bra at vi kan dra dirkete til Paris på mandag for å reise tilbake til Norge. Jeg skulle egentlig bare ønske at jeg var hjemme nå. Jeg har hatt skikkelig hjemlengsel i det siste, og det skal bli så utrolig deilig å komme hjem en liten tur! Frankrike er supert, men hjemme er alltid best. 

    Vi snakkes om halvannen uke Norge! <3

  • 1

    Hei bloggen! Nå skal jeg ta meg en liten pause fra den intense fransk-boblen jeg lever i. Jeg har faktisk ikke hatt skole siden onsdag. Allikevel har jeg jobbet ti ganger så mye som jeg vanligvis gjør en vanlig skoledag den siste uka. Nå skal sant sies at jeg markerte siste skoledag i Première ved å reise til Rouen for å "øve til franskbacen" med Vegard. Det ble veldig mye mat, soling, snakking og egentlig ikke så mye fransk. Heldigvis tar det to timer hver vei, så jeg fikk jobbet bra på toget og lært meg fransk litteraturhistorie. Siden lørdagsmorgen har jeg ikke gjort annet enn å analysere dikt, romaner, teater, argumenterende tekster og laget puggeark. Listen er lang, og det stresser meg når jeg tenker på hvor mye som fortsatt gjenstår før jeg føler meg klar for Bacen.

    For de som lurer, er Bacen det som tilsvarer eksamen. Bortsett fra at det ikke er som en norsk eksamen på noen som helst måte. Vi må nemlig kunne hele pensumet vårt ut og inn, og helst litt mer før vi kommer på skolen fredags morgen samtidig som resten av Frankrikes 2.klassinger. Da får vi ingen hjelpemidler, ikke en gang ordbok. Deretter skal vi kommentere funksjoner som fire tilfeldige tekster har til felles i en time. Denne oppgaven kan vi få opp til 4 poeng på. Etterpå har vi oppgaven som kan gi oss opp til 16 poeng. Der får vi et spørsmål som kan være for eksempel "I hvilken grad er indirekte argumentasjon nyttig for å gi mottakeren en refleksjon rundt mennesket og samfunnet?". Du tenker kanskje at dette ikke er så vanskelig. Kan jo legge til at du må helst ha tre partier, med tre idéer. Hver idé skal ha  ett paragraf med tre argumeneter, med minst ett argument. Og det du får til å produsere på disse fire timene blir den karakteren du får i fransk når du går ut av videregående. I Frankrike er det ikke noen standpunktkarakterer som gjelder. Det er bare hvordan du presterer på eksamensdagen som har noe å si for framtiden din. 

    Jeg fikk lyst til å slenge inn en kommentar om hvor lite synd jeg synes på alle norske elever som klager over skolen, men jeg dropper det. Uansett. Bortsett fra fransken som jeg har sånn nogenlunde kontroll på for øyeblikket, er alt annet fullstendig kaos. Man kan ikke se gulvet på rommet mitt, jeg går i stygge klær hver dag, spiser nudler til middag, har ikke trent på over en uke og er litt usikker på om jeg har vondt i magen eller om jeg bare er sulten. Det eneste som holder meg gående er at om 10 dager har jeg sommerferie, og skal ikke røre en bok før i September. (Jeg vet at man ikke skal skrive måneder med stor forbokstav, men jeg synes det fortjener å bli skrevet med stor forbokstav, så i protest skriver jeg det konsekvent med stor forbokstav.) Tror allikevel jeg dropper akkurat det på Bacen.

    Frida og jeg har vært hjemme alene i ganske mange dager nå (nå er det fullt hus derimot og det høres ut som et fullstappa hønsehus i stua), og da oppdaget vi et nytt tilskudd i edderkoppfamilien. Av ren refleks begynner jeg å hyle som om jeg så Josef Frtizl hver gang jeg ser et av de hårete, skrekkslagne vesnene. Etter et kjapt google-søk fant vi ut at edderkoppene vi har på badet heter "stor husederkopp" i følge Folkehelseinstituttet og kan løpe 1-2 meter i sekundet. Er ikke rart vi taper kampen om edderkoppmassaker hver gang vi tar fram støvsugeren. Vil dere vite en ny funfact? De lever vanligvis i 2-3 år men kan leve i helt opp til ÅTTE fuckings år! I tillegg kan de sprute gift.  ". Hvis man er så uheldig å bli bitt, så er bittet beskrevet som smertefullt, og man får en nummen følelse i fingren som gir seg etter ca. to timer." Har vi nå nådd det tidspunktet at vi ringer skadedyrsbekjemper eller blir religiøse og ber til gud om at de finner veien ut av leiligheten vår selv? 

    Her skulle det ha vært et bilde, men nettet går alt for sent til at jeg har tålmodighet til å vente på at det muligens lastes opp. For spesielt interesserte var det et bilde av meg i joggebukse som så ut som en dass. Kankskje like greit at jeg lar det være opp til fantasien til hver enkelt.

    Uansett, akkurat nå har jeg ikke tid til å ta denne bekymringen inn over meg. Jeg kan telle på en hånd hvor lenge det er til jeg skal ha en prøve som avgjør resten av livet mitt. Ikke det at jeg har de store ambisjonene om å komme inn på en skole hvor jeg trenger skyhøyt karaktersnitt, så det var kanksje å dra den litt langt. Alle må krysse alle sine legemer og be for at jeg får det til på alle eksamenene jeg har de neste dagene! 

    Bisooous

  • 1

    Plutselig ble det juni, de siste karakterene ble satt, solstrålene kom sakte men sikkert fram i takt med alle de nederlandske og engelske turistene. På skolen begynte mindre og mindre elever å dukke opp i timene siden vi ikke kan gjøre noen ting for å endre de satte karakterene. Rommet ble nok en gang en badstue, i og med at sola treffer de to takvinduene mine store deler av døgnet. Jeg begynte sakte men sikkert å få panikk for eksamen, og har nesten sunket så lavt at jeg tar meg selv i å tenke "i tilfelle jeg stryker på eksamen, er jeg heldigivs pen". 

    Akkurat nå skulle jeg vært på en seremoni for D-dagen. Jeg skulle også vært i bursdagen til en vennine. Allikevel ligger jeg i senga mi, helt utslitt, kvalm og leker med tanken at det snart er sommerferie. Det er i sånne øyeblikk jeg tenker på at det kanskje er på tide på oppdatere bloggen min. Siden sist har jeg fått vite karakterne mine. Jeg var livredd for at snittet mitt skulle synke med et dunk etter jeg presterte å tegne en blomsterhage på et oppgaveark i historie, som vi vistnok skulle levere inn. Ups. Selv om jeg har sunket litt, ligger snittet mitt allikevel ganske høyt, og hvis det skulle bli oversatt til norsk er det en 6er, så kan vel ikke klage. 

    Frida, Vilde og jeg har også fått mystiske bitt på hele kroppen etter å ha våknet opp flere morgener. Frida og jeg var på apoteket for noen timer siden, hvor apotekeren mente det var edderkoppbitt (!!!) Jeg VISSTE at den lille demonen som befant seg på badet vårt i gud vet hvor lenge (mulig den er der enda) bare brakte med seg uhell og tragedie. Til fremtiden skal jeg absolutt ikke gå med på å "fange den for å vise den veien ut av vinduet". 

    Ellers har jeg spist godteri til middag så og si hver eneste dag denne uka. Mangelen på lyst til å lage mat er stor i varmen i tillegg til alt eksamenststresset. Har egentlig en del lekser jeg skal få unnagjort før morgendagen, så jeg burde vel egentlig ha prioritert å gjort det nå i steden for å blogge. Pollen/gress/bjørk/hest (...) har også kommet til Bayeux nå, så jeg propper meg full med allergitabeletter til 5 euro for en ukes forbruk (!). Det er faktisk nesten 6 kr for hver eneste pille. "Bordellet" er et navn som passer veldig godt til leiligheten vår akkurat nå, i og med at det er så rotete og ekkelt her at selv en uteligger hadde sagt nei takk og lagt seg ut på asfalten igjen. Ikke rommet mitt da. Det er rosa, rent og organisert som vanlig. 

    Jeg har også mistet det norske kortet mitt for andre gang på to måneder. Det har nesten blitt tradisjon at jeg får nytt norsk kort hver eneste ferie jeg kommer hjem. I den troen at jeg hadde fått penger tilbake fra Frankrikes svar på NAV etter jeg har vært på utallige legebesøk, dro jeg på butikken for å kjøpe en tyggis til 1 euro. Så ble kortet mitt refusert. Kleint. Derfor lever jeg frem til mandag på luft og kjærlighet. 

    Her er litt bilder fra bildestrømmen min som beskriver de siste dagene:

    Funnet ny yndlingsøl med Frida

    Og da vi skulle pante flaskene dagen etterpå, tråkket jeg i denne bæsjen og måtte gå barebeint hjem.



     Så kom dagen hvor jeg fikk det offentlige papiret hvor det står når jeg skal ha de forskjellige eksamenene mine. Skal ha tre eksamener på 6 dager! Ønsk meg lykke til. Hell i uhell så er jeg den første av oss i andre klasse som får sommerferie, siden jeg har min siste eksamen 25.juni.

    Blir litt mobbet for antrekk jeg har på meg på skolen de dagene jeg har gitt opp på livet.

    Så kom endelig helga, og Matilde og jeg prøvde ut alternative treningsøvelser.


    Nå skal det jobbes, bisous! <3

  • 2

    Jeg ser utover rommet mitt som var strøkent for et par dager siden. Nå ligger rent tøy fra maskinen og skittent tøy om hverandre og dekker hele gulvet. Bildene jeg har klistret opp på veggen over kommoden, holder på å falle ned. Den ene klesstangen min har falt ned, like brutalt og uventet som regnet i Normandie. Verktøy og skruer ligger spredd utover gulvet, og alle klærne som en gang hang på klesstangen, minner meg nå bare om hvordan alt bare raser sammen. Jeg innser at det antageligvis ikke kommer til å bli fikset før neste gang jeg får besøk av pappa, i og med at jeg så og si ikke vet forskjellen på en spiker og en skrue. 

    Det er to og en halv uke igjen av skoleåret. Det er under én måned til eksamen i fransk muntlig, skriftlig og science. Det er egentlig ganske skremmende at tida har gått så utrolig fort. I hele forrige uke hadde jeg en omfattende leteaksjon etter alle notatene mine i fransk siden begynnelsen av skoleåret, inkludert alle tekstene jeg skal kunne til eksamen. Heldigvis ble leteaksjonen avblåst fredags kveld, da jeg fant igjen alle notatene mine i en gul pose i et hjøre i den rotete stua vår. Jeg er så utrolig rutinert.

    I går var jeg på kunstutstillingen sammen med Marie, hvor jeg hadde utsilt noen av bildene jeg hadde tatt i Art plastique. Etterpå reiste vi til Rouen for å tilbringe kvelden der. I dag har jeg egentlig ikke gjort annet enn å sove. Akkurat nå er jeg uforskammet våken og hører på en remix av "I'm in love with the coco", og satser på at Frida ikke hører det i rommet ved siden av. Jeg er egentlig en sånn person som misliker å sove alene. Halvveis fordi jeg liker kroppskontakt, og halvveis fordi jeg er redd for spøkelser. For mitt eget beste er det kanskje på tide at jeg avslutter blogginnlegget nå, før morgensolen kommer opp igjen. Her er noen bilder fra helga:

       







     

  • 1

    Nå, på det tidspunktet det passer minst å blogge, fikk jeg plutselig en liten trang til å gjøre det allikevel. Siden sist blogginnlegg har det skjedd ganske mye. Samme kveld som sist blogginnlegg ble postet, tilbragte jeg en natt på sykehus med Frida ved min side og fikk oppleve både å bli tappet for blod i fem reagensrør fra en arm (!!), spise sykehusfrokost (som besto av frokostblandig uten melk??) og få vite at hvis ikke noen som var over 18 år kunne komme å skrive meg ut, måtte jeg tilbringe tiden fram til 31.juli på barneavdelingen på sykehuset i Bayeux. Heldigivs ble jeg hentet dagen etterpå, så fullt så dramatisk ble det ikke. Da jeg var der møtte jeg en 14 år gammel jente som hadde tilbragt flere måneder på sykehuset. Jeg fikk meg aldri til å spørre hva som feilte henne, men det var utrolig trist å tenke på at da jeg gikk, måtte hun antageligvis bli værende på sykehuset enda noen måneder til. Får nesten vondt i hjertet hver gang jeg går forbi sykehuset og ser opp på vinduene vi så ut i fra sammen da vi tilbragte flere timer sammen og snakket om livet. Hun var så utrolig glad da det endelig kom noen på hennes alder uten aggresjonsproblemer. Uff, håper alt ordner seg for henne <3







    Ellers var jeg på teaterforestillingen til skolen, som var veldig bra! Skal absolutt vurdere å melde meg inn neste år. Jeg har også begynt å være mer invistert i skolen, samtidig som alle mine tiltak for å få sommerkroppen2015 gikk i vasken. Jeg tror ikke jeg har sett gulvet på rommet mitt på flere uker, og jeg har ingen minste anelse om hvor telefonen min befinner seg for øyeblikket. Krysser fingrene for at Frida vekker meg i morgen tidlig før hun skal på sykkeltur med skolen. 

    Denne uken må jeg virkelig benytte hver eneste anledning jeg har fri til å gjøre lekser, i og med at jeg ikke fikk gjort noe i helga siden vi var i Lyon for å feire 17.mai. Det ble utrolig vellykket, og det var koselig å se alle sammen igjen. Selv om man får en liten klump i halsen hver 17.mai fordi man ikke er hjemme med familien og hører norsk korpsmusikk og ser norske flagg overalt, er det noe spesielt ved å tilbringe dagen sammen med andre norske ungdommer. Vi går i tog, leker leker, synger nasjonalsangen og spiser kake vi også! Vi blir også stirret ned av franskmenn, men det er vel noe vi har blitt vant til. 

    Til lørdag skal jeg faktisk på en kunstutstilling i Bayuex, hvor art plastique-læreren min har bestemt seg for å stille ut noen av bildene som jeg har tatt i forbindelse med skolen. Jeg som startet dette året med en veldig negativ holdning i forhold til faget, føler faktisk en sykt stor mestringsfølelse ved å være en av de to i klassen som får noe utsilt på profesjonell utstilling. Senere på kvelden skal jeg på fest i Rouen, så selv om jeg har en VELDIG stressende uke fremfor meg, krysser jeg fingrene for at den i hvert fall ender bra! Nå skulle jeg egentlig være i seng for flere timer siden... natta, nussnuss <3

    Også får jeg bare slenge med at jeg har skypa litt med katten min, Findus da.. Selv om jeg er hyperallergisk er jeg glad i deg lille pusekatten <3


     

  • 1

    Nå er det over en uke siden jeg dro fra Norge, betalte førsteklassebillett på toget og endte opp med å sitte sammen med bagasjen i to timer samtidig som toget svinget og ristet unødvendig mye på veien hjem til Bayeux. Etter spyet som hadde befunnet seg i halsen min i flere timer forsvant, gjorde jeg meg klar for å starte på skolen igjen etter ferien dagen derpå. Å komme tilbake på skolen gikk egentlig overraskende fint. Forrige uke hadde vi bare én prøve, samtidig som vi hadde fri på fredagen. Vi har faktisk flere feriedager her i Frankrike i mai enn det vi har i Norge. Selv om det begynner å bli varmere i været og vi bare får mindre og mindre skoleuker, nærmer eksamen seg med stormskritt. Jeg skal ikke lyve, jeg er livredd og tar meg selv i å ha små panikkanfall av og til da jeg innser at om bare seks uker skal jeg gjennomføre to skriftlige og én muntlig eksamen som skal bestemme fremtiden min. 

    Jeg har så utrolig mange ting hengende over meg. Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har utsatt bilteorien på ubestemt tid, så vi kan jo krysse fingerene for at jeg også kan få lappen en gang før jeg er førti år. Jeg fikk tatt ut stingene jeg hadde i munnen etter jeg opererte ut visdomsjekselen min.Da jeg endelig tok meg en tur på treningssenteret på onsdag, fikk jeg høre at det så ut som om jeg hadde gått opp i vekt i ferien. Heldigvis synes jeg bare det er morsomt at guttene på treningssenteret bruker såpass mye tid på å studere kroppen min at de kan legge merke til om jeg har gått opp en halv kilo. 

    Ellers så har jeg deltatt som modell på nok et kunstprosjekt i kunsten:

    Ici vous voyez moi et ma puce Marie qui me peint sur la gueule encore une fois. Même si j'avais de la peinture dans ma bouche pour plus qu'une heure après, ce n'est pas grave parce que c'est ton anniversaire demain! <3 haha 

    Siden vi hadde fri sist fredag, reiste Mina, Hedda, Ragnhild og jeg til Caen for å besøke Sofie. Først spiste vi på en restaurant, hvor det endte med at jeg fikk maten når alle andre var ferdige med å spise, og i tillegg så var den brent! Selvom jeg aldri gir tips, hadde de aldri fått det hvis jeg hadde gjort det.





    Kveldskos med Mathilde er alltid koselig i løpet av en stressende uke. Det er så fint at det er flere her i Bayeux som har ukontrollert temprament og masse kjærlighet å gi. Jeg begynner å innse at terminalene våre snart reiser fra oss her i Bayeux, og det er utrolig trist. På samme tid reiser nå verdens beste assistent, Jens Henrik fra oss. For min del ville jeg at han skulle ha blitt her for alltid. Skikkelig fin fyr vi kommer til å savne masse!

    I forrige uke møtte jeg min største frykt på badet til Frida og meg: en gigantisk edderkopp som har skjulested bak den innebygde vasken vår. Etter flere forsøk på å få tatt den lille demonen levende for å slippe den ut i fri natur på intiativ av dyrevernforkjemper Frida, har den alltid vunnet kampen om å forsvinne bak i det lille hullet sitt. På mandag da jeg ikke hadde sett monsteret på flere dager, og var overbevist om at den var død, tripper jeg inn på badet og var klar for å  hoppe i dusjen. Samtidig som jeg får øyenkontakt med vesenet setter jeg i et hyl som får både Frida og Tuva til å løpe opp i andre etasje. Da var en ny operasjon med å suge opp edderkoppen med støvsugeren i gang. Men neida, den har såpass mye kraft i seg den lille demonen at den står imot kraften fra støvsugeren. Og hva gjør den ? Jo, den stikker avgårde igjen. Min største frykt er at edderkoppen er gravid, og at vi snart får badet vårt omgjort til en dyrehage. Heldigvis har jeg ikke sett den siden mandag, men jeg sover absolutt ikke på noen måte trygt om natta.

    Jeg har også vært med på den tradisjonelle "ludøl" som er arrangert av russen, hvor ludobrikkene blir byttet ut med ølglass. Reglene er ganske enkle: den som spyr sist vinner. Dere kan jo gjette dere til at jeg var en av de første som gikk ut. Ja. Nok om det. 

    I morgen starter jeg på skolen 13h30, som jeg gjør hver eneste torsdag! Det er så utrolig deilig at torsdagene mine bare består av en time med fransk og historie, før jeg har to timer gym. Etterpå har jeg langhelg, hvor jeg skal jobbe med leksene og se på teateret som skolen min har satt opp. Håper alle dere der hjemme har det fint! Bisous <3

     

     

  • 0

    Etter jeg kom hjem til Norge har jeg absolutt ikke gjort noen ting av det jeg egentlig skulle gjøre. Lekser, trening og øvelse til bilteorien har blitt nedprioritert, men jeg har på alle mulige måter fått mye ut av dagene allikevel. Jeg har vært med venner jeg har savnet mye, vært med besteforeldrene mine, bakt, shoppet, gått på tur og mange andre ting jeg bare kan gjøre når jeg er i Norge. (Jeg kan forsåvidt bake i Bayeux også, men jeg foretrekker å bake i et stort opplyst kjøkken med moderne ovn og kjøkkenredskaper.)






















    I kveld skal jeg faktisk gjøre noe nytte av meg: jeg skal jobbe sammen med Maren. Før arbeidskvelden min starter, skal jeg utnytte tiden jeg har i Norge til å øvelseskjøre litt. Derfor må jeg få i meg litt middag, før jeg setter meg bak rattet og gjør veien utrygg. Bisous!

  • 0

    I går ble jeg møtt av verdens beste venner som overrasket meg på Gardermoen etter at jeg kom hjem fra Koriska. Det var så utrolig uventet, og jeg rakk ikke å klemme dem alle sammen før tårene begynte å sprute. Det er så utrolig deilig å være hjemme, selv om det var en helt fantastisk ferie på Korsika. De siste dagene gjorde vi så utrolig mye gøy sammen. Vi var på klatring, cannyoning, båttur, fjelltur og brukte flere timer på stranda. Så langt har denne ferien på alle måter vært perfekt!



























  • 1

    Jeg sitter nå for andre kvelden på rad og er fullstendig utmattet i hotellsenga. Vi ankom Korsika i går ettermiddag. Etter vi hadde fått tingene våre på plass på hotellet, tok Mathilde og jeg en ganske lang joggetur for å utforske øya. På kvelden var vi på en korsiansk restaturant, hvor de hadde noe av den beste maten jeg har spist i hele mitt liv! Nå skal sant sies at jeg egentlig var mett etter forretten, så jeg følte meg ganske ekkel da jeg rullet tilbake til hotellet etterpå. 

    I dag har også vært en slitsom dag, men den har vært helt fantastisk gøy! I dag våknet vi opp tidlig for å padle kajakk, og i mot alle forventinger greide Matilde og jeg det overraskende bra. Vi var så heldige at vi hadde været med oss, så det var behagelig å padle utpå middelhavet i bikini. 












    Senere på dagen dro vi på en byvandring, hvor vi blandt annet så en plass til ære for Napoleon som vokste opp på Korsika. I morgen tidlig skal vi på et Napolen-museum.





    ¨


    Her vokser det mandriner på trær i parken, og det måtte vi for all del utnytte. Derfor plasserte jeg Frida på skuldrene mine for at hun skulle plukke mandarinene som så best ut. Jeg smakte aldri, men de var tydeligvis helt forferdelige.




    Jeg har til og med fått gjort lekser i dag! Dette ble resultatet av mitt prosjekt i Art plastique som heter "Coca cola flakse", hvor jeg har malt flaska turkis og laget en optisk illusjon hvor jeg får det til å virke som om den ene palmen er plassert opp i flaska. 

    Med tanke på at jeg er utrolig trøtt og sliten, og helst vil få mest ut av morgendagen hvor jeg skal på museum, snorkle og sole meg på stranda, avslutter jeg dette halvferdige innlegget nå. Natta alle sammen! BISOUS

  • 0

    Endelig har vi her i Frankrike også fått påskeferie! Selv om det er to uker etter påska egentlig var, klager jeg ikke i og med at vi har to uker med fri fra skolen nå. Eller, nå skal jeg ikke glemme at jeg har en innlevering i så og si hvert eneste fag til uka etter ferien. Dette er en ferie jeg har gledet meg utrolig mye til. I morgen reiser vi til Korsika og blir der en hel uke, hvor vi blandt annet skal klatre, gå på fjellturer, kjøre i kajak og snorkle! For tredje gang på rad har jeg havnet på rom med Mathilde, noe som alltid er like koselig. Selv om det har vært ganske mislykket de siste turene vi har vært på, skal vi prøve å trene hver eneste dag denne ferien. Å jogge på strandpromenaden med sol i ansiktet frister selvfølgelig også litt mer enn de siste gangene hvor vi nesten må ha tatt på oss ullundertøy for å jogge på morgenen. Denne gangen er det Eirin som skal dele rom med Matilde og meg, så sofaen blir okkupert denne gangen også! Heh, tulla. 

    Etter jeg har vært en uke i Korsika skal jeg med veldig liten tidsmargin komme meg fra Paris til Oslo. Derfor skal jeg bare ta meg meg en kabinkoffert. Det blir selvfølgelig spennende å se hvordan jeg skal få plass til fire par sko, klær til Korsika, klær til Norge, jakker, badetøy, håndkle og treningstøy i en liten kabinkoffert. Ønsk meg lykke til ! 









    I tradisjon tro reiste Frida, Vilde og jeg og spiste på restaurant i går for å feire at et trimester fylt med eksamensoppgaver, prøveeksamener, stress og mye jobb var over. Derfor reiste vi på så og si den eneste restauranten jeg har spist på her i Bayeux: La reine Mathilde. Selv om det bare er en ukes tid siden jeg fikk "ordentlig mat" siden familien var på besøk, var det ubeskrivelig deilig å spise ordentlig kjøtt i går, sammen med et par liter fransk cider. Nå har jeg to uker i møte hvor jeg skal spise god mat hver eneste dag. Gud, jeg gleder meg! 

    Jeg gleder meg også utrolig mye til å komme hjem. Jeg tror dette faktsik er første gangen jeg har virkelig gledet meg og følt at jeg trenger å komme hjem siden jul i seconde. Det er faktisk veldig mange av vennene mine jeg så vidt har sett siden sommerferien, så det blir veldig fint å møtes igjen!  

    Om en halvtime skal Matilde og jeg reise til Caen for å kjøpe inn de siste nødvendighetene før vi forlater Bayeux i morgen klokka 05.15. Derfor er det kanskje på tide og tørke håret og spise frokost.

    Bisous! 

  • 1

    Denne langhelgen har jeg virkelig fått utnyttet til det fulleste! På torsdag kom familien ned til Bayeux samtidig som jeg festet i de lange nattetimer på karnevalet i Caen. Dette resulterte i at jeg så og si ikke hadde stemme igjen dagen etterpå når jeg skulle ha muntlig prøveeksamen i fransk. Allikevel gikk det overraskende bra. Etter eksamenen dro vi og spiste på et crêperie i byen, før pappa og jeg brukte kvelden på treningssenteret. Føler jeg er der så ofte at jeg har fått et personlig forhold til de fleste trenerne. Utrolig koselig! Nå skal sant sies at to av dem allerede har spurt om nummeret mitt.. haha. Dagen etterpå startet tidlig med at vi reiste med bil inn til Paris samtidig som vi stappet i oss godteriet fra påskeeggene våre. Vi tilbragte dagen i Versailles og på Val d'Europe.



    Dagen etterpå startet også tidlig, da vi reiste alle sammen inn til Disneyland. Det er faktisk nesten fem år siden sist gang jeg var der, og jeg husker så og si ingenting, så det var utrolig gøy å komme tilbake!

    Rebecca og jeg sto over en time i kø for å kjøre en karusell vi så var veldig populær. Da vi nærmet oss enden på køen fant vi ut at vi hadde brukt store deler av morgentimene på og vente på å kjøre biler som gikk i en fart på 1 km i timen.

    Det var en utrolig fin sol, men det var en grusom vind, så vi ble derfor ganske kalde.











    Når man først er i Disneyland kan man være litt barnslige. Derfor fikk Rebecca og jeg Minnie mus-ører av mamma. Jeg kan huske at det ikke kom på tale sist gang vi var der, så ble nesten overrasket da kortet var fram med en gang da vi kom med forespørselen i går.

    Selv om jeg egentlig ikke synes sukkerspinn er så alt for godt, brukte jeg over 40 min på å stå i en kø for å få en pinne fylt med rosa sukker.


    Dette bildet viser meg som aner fred og ingen fare da jeg skulle opp i en berg-og dal bane. Lite visste jeg at dette skulle bli helgens mest traumatiske opplevelser. Dere ser de svarte tingene vi har over skuldrene for å holde oss sikret? Ja akkurat den bestemte seg for å ikke fungere lengre. Derfor var jeg sikker på at jeg skulle tilbringe mine siste sekunder i livet i en berg-og dalbane i Disneyland. 

    Etter å ha overlevd det første fallet, tenkte jeg at resten av turen skulle gå på skinner. Helt til jeg ser at en 360 graders loop venter meg et par meter foran. Blodtrykket ble veldig høyt og hjertet kom opp i halsen. Mot alle odds gikk dette også ganske fint, og da turen var ferdig konkluderte jeg med at jeg var en heldig sjel. 

    Da det nærmet seg kvelden, reiste vi inn til Charles de Gaulle og leverte bilen. Etter mye fram og men bestemte vi oss for å ta en drosje til hotellet vårt i Paris i steden for å begi oss ut på en metro-tur i en av Europas største storbyer sent på kvelden. Mot alle odds gikk alt ganske på skinner, og vi fikk lagt oss alle sammen en god natt søvn før jeg reiste tilbake til Bayeux i dag morges. 

    Det har vært en utrolig koselig tur med familien min, og heldigvis rekker jeg ikke å savne de for mye, i og med at jeg kommer hjem igjen til Norge om bare to uker!

  • 1

    Jeg har nå ligget og stirret i taket i en time i et forsøk på å sovne. Lufta er ganske klam, og tankene som svirrer gjennom hodet mitt plager meg med at jeg har en muntlig prøveeksamen om ikke så alt for lenge. Jeg tar meg selv i å tenke på hvor jeg befant meg for et år siden, og hvor jeg befinner meg et år fra nå. 31.mars for et år siden på denne tiden var jeg høy på kjærlighet. 31.mars neste år regner jeg med at jeg befinner meg et eller annet sted i Bayeux og stresser over alle eksamnene jeg skal gjennomføre i mitt avgangsår. Da jeg satt og tenkte på dette, kom jeg på at 31.mars for syv år siden var alt veldig annerledes. Jeg bodde hjemme i Norge sammen med familien. Akkurat på denne dagen skulle jeg sykle fram og tilbake til butikken. Jeg kom aldri hjem igjen. Hvert fall ikke den dagen. På veien hjem kolliderte jeg med en bil og forsvant med hodet  inn i en frontrute. Etter det ble alt bare helt svart.

     



    Utrolig nok har jeg ikke gjennomgått en eneste operasjon. Bare utallige MR-scanninger og et par timer hos nevropsykolog. Hvis man ser bort i fra at den delen av hjernen min hvor retningssansen og evnen til å se mønstre så og si ikke fungerer lengre, har jeg ikke de alt for store problemene i dag. Øyehulen min ble knust, og derfor er muskelen som holder øyet på plass litt slapp, og jeg har jo selvfølgelig ingen "glatt" beinstruktur rundt øyet. Ellers er det veldig vanskelig å se på meg at jeg har tilbragt tid i koma og at hjernen en gang i tiden ble hardt skadet.





    Jeg har egentlig aldri sett på dette som en alt for stor del av livet mitt, i og med at jeg så og si har hukommelsestap fra det sekundet jeg ble påkjørt til jeg var i begynnelsen av tenårene. Allikevel tenkte jeg det var en ting jeg kunne markere på en eller annen måte. Ikke nødvendigvis for mine blogglesere, men for min egen del. Se hvor stor evolusjonen er mellom 31.mars 2007 og 31.mars 2015. Hvem kunne vel trodd at jenta som pådro seg en hjerneskade i en alder av ni år, kunne ende opp med å sitte å øve til en muntligeksamen i fransk på en fransk videregående skole åtte år etterpå?





  • 2

    For en helg dette har vært! På fredags kveld var det en konsert på skolen, og selv om den for min del var veldig lite vellykket gjorde gårsdagens tur til Rouen helgen vellykket allikevel. Mannsterke stilte så og si hele première-kullet i Bayeux opp for å feire 18 årsdagen til noen av guttene i Rouen. Vi hadde forestilt oss en ganske smertefri og behagelig reise, men sånn ble det altså ikke. Da vi skulle ta første tog-bytte i Caen, kom en togkontrollør med en fet hestehale og fortalte oss at toget til Lisieux hadde blitt byttet ut med buss. Derfor måtte vi sitte bakerst i en skranglete buss i en times tid samtidig som vi hadde lange høylytte samtaler på norsk. Franskmenn må elske oss. 

    Da bussen hadde parkert på togstasjonen i verdens største høl; Lisieux, fant vi ut at vi måtte vente over førti minutter før vi kunne sette oss på toget til Rouen. Det var iskaldt, vi var tynnkledde og fant ut at å vente inne på en uoppvarmet togstasjon ikke var et alternativ. Derfor bestemte Frida og jeg oss for å utforske en gate ved siden av togstasjonen vi hadde et svakt håp om at var sjarmerende. 

    Det første vi møtte var denne sjappa hvor et afrikansk orakel befant seg og spådde en gammel dame ved hjelp av en videokasset som ble spilt av på en kasse av et fjernsyn. Etter vi hadde brukt litt for mange minutter på å studere steiner, tarotkort, jesusfigurer, buddahkalendere og gud vet hva mer, bestemte vi oss for å ta en kakao på baren som var et par bygg lengre bort. 

    Vi konkluderte med at denne baren ikke hadde blitt endret siden 70-tallet. Interiøret, kakaoen, musikken og personalet var deretter.

    Bartender nummer 1 var storfornøyd med kunder, og gikk i gang med kakaoen men en gang. Litt melk i mikroen, før det ble lagt oppi en teskje med kakaopulver. Nam. Det hele eskalerte da bartender nummer 2 bestemte seg for å lage et slags dansegulv. Med disse antageligvis nyinnkjøpte lysmaskinene, skrudde han lysene på samtidig som det sprutet ut høy musikk fra høyttalerene som sikkert ble laget på samme tid som foreldrene mine ble født. 

    Det hele ble egentlig ganske komisk, i og med at Frida og jeg var de eneste i lokalet sammen med en annen ganske oppgitt gjest. I tillegg var det midt på lyse dagen, så lysmaskinen hadde ikke så alt for stor effekt i den opplyste baren. "Kakaoen" ble så vidt rørt, i og med at den bare smakte som oppvarmet gammel melk. Etter at vi fikk en telefon om at toget hadde ankommet stasjonen, betalte vi for to små kopper med oppvarmet melk og gikk. Prisen for dette var over 7 euro, men heldigvis hadde nok ikke bartender 1 hatt mattetimer siden 70-tallet heller, så da vi fikk igjen vekslepengene hadde vi bare betalt 5 euro. 


    Togturen mellom Lisieux og Rouen ble brukt til sminking og lakkering av negler. Ett av talentene jeg har oppdaget at jeg har i Frankrike er at jeg er sykt stø på hånda når det gjelder å legge øyesminke. Jeg får til å legge den perfekte, rette eyeliner-linja på et skranglete tog som svinger. Jeg konkluderte det hele med at hvis den omfattende utdannelsen min i Frankrike ikke blir noe av, kan jeg alltids jobbe i en skjønnhetssalong.(Aldri).

    Etter mye fram og tilbake, var vi endelig framme i Rouen, og da måtte jo selvfølgelig kameraet komme opp fra veska for å ta litt bilder av arkitekturen.



    Etter noe som jeg følte var en veldig lang gåtur fra togstasjonen, kom vi hjem til Vegard. Vi måtte selvfølgelig beundre kunstverkene hans litt før vi gikk ut og spiste sushi. I mitt tilfelle ble det kebab, i og med at jeg aldri har likt rå fisk. 

    Mine to myndige venner benyttet anledningen til å lage noen smakfulle drinker før bursdagen begynte. Shnuki1 og 2 

    Så ble det tatt noen obligatoriske blogg-bilder etter oppfordning av Vegard Magnus.



    Etter at glassene var tømt, dro vi til bursdagen. Den 10-minutters turen vi ble forklart at vi skulle gå, ble fort 20 minutter når Vilde og jeg har halvparten så lange bein som Vegard og hadde på oss høyhælede sko. 

    Til slutt kom vi i hvert fall fram, og da hadde vi det utrolig gøy hele natta. Jeg virkelig elsker å være med norske mennesker på fest. 



    Alle elsker meg





    Kvelden ble utrolig vellykket og alle koste seg hele natten. Ser virkelig fram til neste gang vi skal tilbringe en kveld sammen med guttene våre i Rouen. Tusentakk for en fin fest! 

  • 2



    Hei verden! Jeg lever. Eller sånn halvveis i hvert fall. Jeg sitter nå med Macen i fanget i håp om å få skrevet noe som ikke minner om en begravelse til dere. Jeg har akkurat spist oppvarmet chili con carne for femte gang denne uka, og klarte i samme slengen å søle tomatsaus på den hvite tskjorta mi. Ellers er livet fint. Det ble en ganske brå start på den første skoleuka etter ferien, i og med at jeg hadde vært syk så og si hele ferien og ikke hadde fått gjort noenting av innleveringer og lekser. I bytte mot en god natt søvn hver eneste natt sist uke, fikk jeg gjort alt jeg skulle gjøre. Derfor kan man si at det var veldig deilig med helg. 

    Jeg har ligget hjemme hele helgen og følt meg umettelig. Har aldri følt meg sånn før. Er bare sulten hele tiden og selv om jeg spiser ofte og næringsrikt, føler jeg at jeg aldri blir mett. Sykt rart. Uansett, skal ha Bac blanc (prøveeksamen) i science til fredag. Gruer meg utrolig mye, i og med at det er det faget jeg er dårligst i på skolen, men hvis jeg jobber godt de neste kveldene, håper jeg at jeg i hvert fall greier å bestå. I tillegg til at jeg prøver å få en ståkarakter i Science, har jeg ganske mange andre pågående prosjekter i livet mitt. 

    Jeg trener tre ganger i uka, og prøver så hardt jeg kan å få overskudd i hverdagen og underskudd i kalorier. Jeg begynte egentlig med et slags sunnhets-prosjekt allerede rett etter jul, og selv om jeg ikke har noen vekt her kan jeg se på meg selv at jeg har strammet opp litt. Ellers har jeg en bilteori jeg prøver å bestå før sommeren, en skriftlig og muntlig fransk-eksamen jeg skal gjøre det så best som mulig på, et rottereir av en leilighet som jeg skal prøve å holde ryddig, vennskap jeg skal prøve å beholde og i tillegg skal jeg holde kontakten med kjære og nære hjemme i fedrelandet. På nesten alle disse punktene føler jeg meg misslykket for øyeblikket, men jeg krysser for at ting snart snur. 


    Jeg føler at jeg har slått meg til ro her nå, og selv om jeg ofte leker med tanken om hvordan livet mitt hadde vært om jeg hadde bodd i Norge de siste to årene, er jeg så utrolig takknemlig for at det er her jeg er. 

    Jeg ville bare avslutte dette innlegget med å takke alle de leserne som går inn på bloggen min hver dag selv om jeg av og til viser tendenser til å ha lagt ned bloggen! Det er dere som gjør det gøy å blogge.

  • 1

    Etter to nå veldig lange dager sitter en overtrøtt jente i en hotellseng og holder seg kun våken med lyset som kommer fra Macen hun har på fanget. De to jentene hun deler rom med er allerede på vei inn i en dyp søvn etter å ha utforsket Lille og EU sin hovedstad: Brussel. Og Brussel er i Belgia, ikke Tyskland som jeg hadde trodd i et par måneder. Flotte bygninger, masse historie, sjokoladeutstilling, belgiske vafler og mye mer. I og med at jeg snart holder på å sovne før jeg rekker å publisere dette innlegget, lar jeg resten av disse fantastiske dagene bli presentert gjennom bilder jeg har tatt siden jeg kom.






































  • 3

    Frida og jeg sitter nå i senga mi med en bolle med potetgull mellom oss og ser på en film. Nå som det endeig er vinterferie feirer vi med et daglig kaloriinntak til fem voksne menn. Allerede i morgen tidlig sitter vi på toget til Lille. Senere i ferien skal jeg kanskje besøke en venn i nord, før jeg reiser videre til Paris og møter Maren. Jeg har derfor to uker stappfulle med hyggelige ting å se fram til.






  • 0

    Jeg er av den typen at jeg ikke tar tak i livet mitt for nyåret før 2.januar, i og med at jeg mener at den første er en restitusjonsdag fra nyttårsaften. I dag har Frida og jeg hatt ambisjoner om å starte noe som føles som evighetsprosjekt: nemlig handle og vaske. I tillegg tenkte vi at det var på tide å finne alternative rømningsveier hvis det skulle begynne å brenne. I og med at Frida og jeg bor i andre etasje, omringet av andre murbygg, er ikke rømningsveiene så alt for mange om trappa skulle ta fyr. Derfor har vi i dag funnet ut alternative rømningsplaner. I og med at Frida har gitter på vinduet sitt og vinduet på badet er tretti cm brett, var så og si den eneste rømningsveien gjennom mitt vindu. Dessverre kommer vi ikke langt ved å gå ut på taket mitt, i og med at det ikke fører til annet enn andre bygg. For å komme ned på bakken må vi derfor fire meter ned i en hage som ligger på andre siden av huset. 

    Derfor prøvde vi i dag og ta ansvar ved å feste branntauet ved pipa som ligger to meter ned og tre meter bort fra vinduet mitt. Dette så jeg på som et adrenalin-kikk i hverdagen, så da tok jeg på meg de styggeste skoene jeg hadde og prøvde å komme meg ned. Jeg hadde ikke dinglet så alt for mange minuttene ut av vinduene før jeg fant ut at det var lite muligheter for å komme seg opp igjen til vinduet mitt når jeg først hadde kommet meg ned til takrenna. 

    Frida mente at det verste som kunne skje var at hun måtte ringe brannvesenet for å hente meg igjen, men det synes jeg var såpass ille at jeg tok veien tilbake inn vinduet. Platene som er festet til taket, er festet med noen slags spikere, og i mitt forsøk på å komme meg inn igjen, satt selvfølgelig skoen min seg fast i taket. Jeg kom derfor inn igjen med kun en sko. 

    Jeg trengte ikke så alt for mye overtaling for å få Frida ut på taket, men det tok heller ikke lange tiden før hun kom inn igjen. Vi konkluderte derfor med at hvis det skulle begynne å brenne fikk vi håpe på det beste, balansere mellom tak og hoppe ned noen meter i håp om å ikke knekke så alt for mye.

    Etter vårt lille "mission impossible" tok vi med oss hver vår handlevogn på veg til supermarkedet. Da vi dro hjem til ferien, hadde vi tømt det meste i skuffer og skap, så vi måtte handle utrolig mye. Jeg har i tillegg startet "et nytt og sunt liv" for tusende gang og vi har gått til innkjøp av veldig mye frukt og grønt.

    På veien fortalte Frida at handlevogna luktet veldig vondt. Uten å tenke så alt for mye mer på det, fant vi ut at det kanskje var en idé å kikke i det ytterste rommet  i vogna som vi egentlig hadde glemt at eksisterte. Kilden til lukten av død og fordervelse var en pakke med laks som antageligvis har befunnet seg i handlevogna, i romtemperatur i en måneds tid.

    Da vi kom inn på supermarkedet, var det fortsatt lyst ute og vi var ganske motiverte til å fylle opp hver vår vogn. Etter vi hadde brukt to-tre timer i den store bygningen, hadde vi endelig fått med oss alt som sto på handlelista. 



    På jakt etter kylling, fant vi alle disse kaninene i ferskvaredisken. Det er en grunn til at jeg ikke er så alt for begeistret over det franske kjøkkenet. Vi fant kylling noen kjøledisker lengre bort, og kom oss hjem igjen i mørket. Etter å ha satt på plass alle varene og spist et par baguette-biter sitter Frida og jeg nå inntullet i hvert vårt teppe og ser på Netflix. Vilde kommer hjem litt senere i kveld, og da skal vi spise kyllingsalat. Jeg skal virkelig nyte disse siste dagene med ferie før den stressende skolehverdagen starter igjen.

  • 1

    Dette året har vært over alle forventinger, både på godt og vondt. Når jeg ser tilbake på året som har gått, har jeg oppnådd så utrolig mye mer enn det jeg noengang kunne ha forestilt meg. Jeg husker da jeg kom tilbake til Frankrike etter juleferien i Norge i januar i fjor, gråt jeg meg selv til søvne og stilte spørsmålstegn ved mitt eget valg om å bli i et land hvor jeg egentlig ikke følte meg hjemme og hvor alt bare var motgang. Ironisk nok var det i denne mørke perioden i begynnelsen av januar hvor hele livet mitt forandret seg i løpet av en ukes tid. Som et lyn fra klar himmel fikk jeg noe i livet mitt som lyste opp hverdagen og gjorde at jeg ble forelsket i mitt eget liv: Tom. Det var også i begynnelsen av januar i fjor jeg følte at samholdet mellom oss seks jentene i mitt kull vokste seg sterkt, og jeg for første gang følte meg like komfortbel med jentene som gjorde med vennene mine i Norge. Det var altså et veldig stort vendepunkt for meg: jeg begynte å ha et liv i Frankrike samtidig som det norske livet mitt ble mindre og mindre viktig. Januar var en måned hvor det skjedde utrolig mye. Jeg følte meg for første gang på veldig lang tid lykkelig.

    I februar reiste alle vi norske jentene i Bayeux sammen til Alpene i vinterferien. Dette var faktisk første gang jeg sto på slalom, og selv om det resulterte i utrolig mange blåmerker, var det over alle forventninger. Naturen i Alpene er virkelig noe jeg skal oppleve en gang til før jeg dør. 

    Etter vi hadde vært i Alpene i omtrent en uke, tok jeg toget fra Frankrike til Tyskland for å besøke Chatrine, som bodde der med familien. Det var helt utrolig å få sett bestevennen min igjen. Det er så herlig å ha en hjemmefra som jeg til en viss grad kan sammenligne opplevelser og erfaringer med. Da jeg var i Freiburg var det totalt temperaturforandring fra da jeg var i Alpene. I løpet av et par dager gikk jeg fra å gå med ullundertøy og ytterklær til å gå med shorts og singlet. Vi tilbrakte mesteparten av tiden sammen med kjæresten hennes, Petar. Jeg var også med på den tyske skolen en dag også var jeg med moren og lillesøsteren hennes til en liten sjarmerende tysk by i nærheten en annen dag.

    Etter dagene mine i Tyskland, satt jeg meg på toget igjen og reiste til Paris for å møte mamma, gudmoren min og min daværende kjæreste. Paris er jo en magisk by, og den ble bare enda bedre når jeg var med mennesker jeg er glad i. 

    Når jeg ser tilbake på året, tror jeg disse to ukene var noen av de beste i året som gikk. Jeg opplevde og så utrolig mye på så utrolig kort tid sammen med mennesker som betyr mye for meg.

    Bare en måneds tid senere hadde vi vår to-ukers vårferie. Da reiste vi sørover til Bordeaux. Her fikk vi vært på kunstmuseum, shoppet i en av de lengste handlegatene i Europa, vært på sykkeltur i en by litt utenfor Bordeaux og vært på en vingård. Etter fem dager i Bordeaux, reiste jeg hjem til Norge for å tilbringe resten av ferien der. Da jeg kom tilbake var så og si det første som møtte meg en ustabil, psykotisk kjæreste som hadde det som hobby med psykisk terror ovenfor meg. Derfor var dette en veldig forvirrende tid for meg, hvor jeg gikk fra å være opp i skyene det ene øyeblikket til å ligge på gulvet og gråte i det neste.

    Selv om det var mye som ikke var på topp i følelsesregisteret mitt i denne epoken, opplevde jeg allikevel veldig mye. 6.juni var det 70-års jublieum til D-dagen som var i Normandie under andre verdenskrig. Statsminister Erna Solberg, Kong Harald og til og med President Obama tok seg derfor turen til Normandie. Vi var med på flere markeringer i tilknytning til Norge. Det var utrolig rørende å oppleve ekte krigshelter på nært hold. Det beste jeg husker av disse dagene var den deilige varmen, den norske garden, mediadekning, viktige personer og selvfølgelig den ene seremonien hvor jeg fikk allergisk reaskjon av et par hester som hadde tatt seg turen inn på markeringen. 

    En ukes tid senere var vi ferdig med skoleåret og hadde den lengste sommerferien i vårt liv foran oss: 11.juni-2 september.

    Jeg ble noen dager igjen i Bayeux før jeg reiste hjem igjen til Norge. En av de mest minneverdige hendelsene var da Vegard Magnus tok seg turen til Bayeux. Vi kan vel si det sånn at dette bare var begynnelsen på flere hysterisk morsomme opplevelser i fremtiden.

    Ferien hjemme ble brukt til venner, familie og et par uker med jobbing. I starten av ferien reiste vi en dagstur til Oslo.







    I slutten av juli reiste jeg til Bergen for første gang i mitt liv for å besøke Ragnhild og Frida. Jeg bodde hos Ragnhild, og ble bortskjemt hver dag av de utorlig søte foreldrene hennes med norsk godteri, kake og hjemmelagde rundstykker. En tur til Bergen blir det garantert til denne sommeren også hvis jeg er velkommen. 

    I og med at jeg ikke har lov til å øvelseskjøre i Frankrike, burde jeg ha brukt mer av tiden på å kjøre når jeg var hjemme i Norge om jeg har ambisjoner om å få lappen før jeg går ut av videregående. Her er et bilde av en av de tre gangene jeg har satt meg bak rattet i år. Eh..

    På bursdagen min var Frida på besøk hos meg i Porsgrunn, før vi reiste sammen på sommerfest i Tjøme. Der møtte vi mange av de norske som er eller har vært i Frankrike. Senere i ferien reiste jeg til Matide i Oslo og møtte secondene som var på forkurs.

    14. August reiste jeg ned med pappa til Frankrike for å flytte inn i leiligheten. Leiligheten ble de første ukene et mareritt med problemer på problemer. Heldigvis var det meste på plass til skolestart, så alt i alt gikk det greit. Hvis du ser bort i fra at vi har fått mugg i leilighten og sannsynligvis ikke får gjort noe med det før langt ut i året.

    Da vi flyttet inn i leilighet, hadde vi flere innflytningsfester.

    I høstferien kom bestemor, bestefar og mamma på besøk.

    Da skoleåret var godt i gang, og høstferien var ferdig reiste Vegard Magnus og jeg et par turer til Paris hvor det endte med at vi mistet tog og tilbragte nettene der, uten sted å sove. Det høres kanskje litt skummelt og suspekt ut, men i og med at vi er ansvarlige ungdommer og Vegard er sterk og to meter høy føler jeg meg ganske trygg. Det er utflukter som dette som krydrer til hverdagen min og holder meg gående.

    I året som har gått har vi tilbragt flere koselige kvelder sammen alle jentene i seksjonen.

    Hver eneste onsdag siden skolestart har vi sunget julesanger, og siste fredagen før hjemreise viste vi alt sammen fram for lærere og vertsfamilier.

    19. desember reiste jeg hjem til jul. Ingenting slår norsk mat, familie, gode venner og tradisjoner.







    Jeg reiste tilbake til Frankrike sammen med Matilde 30. desember. Reisen vår gikk overraskende smertefritt, og med en liten tidsmargin rakk vi å kjøpe nyttårsantrekk, sko og å rekke et tidlig tog tilbake til Bayeux. Som jeg ikke fikk sagt mange nok ganger: planlegging er alt. I går hadde vi middagen klar da Frida kom til Bayeux. Vi hadde biff, poteter, søtpoteter og saus til middag med en ganske sur rødvin. Et par timer senere tok vi taxi til en festsal langt ut på landet. De andre jentene reiste hjem ganske tidlig på kvelden, mens jeg ble på festen helt til den var ferdig: klokka 11 på formiddagen. Jeg kan med andre ord si at jeg har veldig søvnmangel med tanke på at jeg ikke sov i natt.

    Jeg er positiv til et nytt år. Nytt år, nye muligheter. 2014 har gitt meg så utrolig mye. Oppturer, nedturer, lykke, forelskese, kunnskap, en språkutvikling, sorg, sinne, mestringsfølelse, nye vennskap og erfaringer jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått. Jeg kunne aldri i verden forutse hvordan dette året ble, og jeg kan vel regne med at jeg skriver det samme neste år. Så, derfor avslutter jeg dette innlegget på samme måte som sist år. 2015: kom og ta meg.

  • 2

    I dag tilbragte jeg min siste hele dag hjemme, og valgte å bruke den med familien og vennene mine. Først reiste Rebecca, mamma og jeg på skøyter. Nå skal sant sies at mamma sto bak kameraet, jeg sto på skøyter og Rebecca fulgte litt ufrivillig med i og med at å hun synes det er teit å stå på skøyter. For meg som har tilbragt det siste halvannet-året i et land hvor det ikke er minusgrader, er jo å stå på skøyter utrolig eksotisk og gøy.











    Etter vi hadde vært på skøytebanen, reiste jeg til Nora sammen med Vilde. Det er alltid koselig å oppdatere hverandre om livene våre og mimre tilbake til alle øyeblikkene vi har opplevd sammen. Etterhvert skulle Nora på trening, så da reiste Vilde og jeg ned til Maren og tilbragte resten av kvelden der. Jeg må virkelig si at jeg har savnet å sitte med henne og synge mens hun spiller gitar. Så alt for vakkert blir det sjelden, men det er så utrolig koselig! 

    Nå står jeg mellom å legge meg tidlig for å ikke gjøre hjemreisen så alt for hard i overimorgen eller om å holde meg våken for å holde festen lengst mulig gående på nyttårsaften på onsdag. I morgen reiser jeg til Matilde i Oslo, før vi reiser klokka ti morgenen etterpå tilbake til Frankrike. Selv om det blir veldig trist å enda en gang forlate alt det kjente og kjære her i Norge, skal det bli deilig å komme tilbake til mitt andre hjem i Frankrike.

  • 0

    Da er en av årets mest magiske kvelder over. Jeg elsker julaften! Julestrømpe, god frokost, julemorgen, gamle tradisjoner, ribbe, familie, pakker og utrolig mye kos. I år våknet jeg opp til "Tre nøtter til Askepott" og spiste julestrømpe og frokost om hverandre. I og med at jeg bruker mer enn nok tid med det meste når jeg først har fri, føles det egentlig ut som om jeg bare sto opp, så på tv og reiste til kirka med pappa. I og med at jeg er veldig lite religiøs, var det ikke i kirka jeg kunne forestilt meg selv i dag. Allikevel endte det sånn. Det var faktisk utrolig koselig og jeg rakk å komme i ordentlig julestemning før ribba ble servert!





    Hadde egentlig ikke sett for meg at jeg skulle få så mange julegaver i år, men det var en del til meg under treet allikevel! Fikk for det meste penger, og det er jeg storfornøyd med! Skal shoppe godt på romjulsalg før jeg reiser tilbake til Frankrike hvor jeg nesten ikke finner klær jeg liker. 

    Her er Hofsten Abrahamsen-søstrene i dag morges (?), usminkede, akkurat stått opp og med hver sin julestrømpe.






    Pappa og jeg dro egentlig ganske spontant i gudstjeneste i dag, og jeg greide i kjent stil det utrolige å miste iPhonen min. Etter en antydning til et påbegynnende panikkanfall, ringte presten og fortalte at jeg kunne komme på gudstjeneste andre juledag og få telefonen min tilbake. Selv om jeg ikke er kristen, er det faktisk ganske koselig å være i kirka. Det er en kirke hvor jeg har vært i gudstjenester med besteforeldre og hvor mine nærmeste har blitt gravlagt. Det føles ut som om jeg får en slags nærhet til Besta og Oldefar som begge har gått bort, når jeg besøker den kirka. Julen for min del handler altså for det meste om familie. Julen er en så utrolig fantastisk tid, og i år føler jeg at jeg setter større pris på den enn noen gang, med tanke på at jeg ikke lengre bor hjemme og ser familien min hver dag. 

  • 0

    Nå er det omtrent ett døgn siden jeg kom hjem for første gang siden august. Da vi landet på Gardermoen var det et mørke og hvite fjelltopper som møtte oss. Jeg ble så utrolig glad for å se snø igjen. Julen er virkelig ikke det samme uten. Juletiden er så utrolig koselig, og spesielt koselig har det blitt de siste årene, i og med at jul betyr tradisjoner med familie og venner i Norge. Denne julen har jeg egentlig ganske mange planer, men jeg skal også bruke mye av tiden på å bare slappe av og lade opp til et ganske tøft nyttår jeg går i møte med skolen.


    I dag har jeg hatt litt etterlengtet kvalitetstid med bestevennina mi, Maren. Vi har vært på shopping, i og med at jeg har prestert å glemme så og si alle klærne mine i Frankrike. I tillegg er det umulig å få tak i meg på den norske telefonen min, i og med at jeg glemte det norske sim-kortet i Frankrike. Sidenote til meg selv: aldri start med pakkingen klokka fem på natta.




    Fine byen min <3 

  • 0

    I dag var min aller siste dag på skolen før juleferien i og med at jeg reiser fra Bayeux i morgen tidlig. Jeg hadde forestilt meg at dagen i dag skulle bli helt grusom med tanke på at jeg har 7 timer hver torsdag, men det gikk faktisk overraskende bra. Etter gym-timen i dag var det også en del av jentene i klassen som kom bort og klemte meg så hardt de kunne og sa at de gledet seg til at jeg kom tilbake. At jeg måtte hilse snøen og at jeg måtte ta med meg brunost tilbake var bare noen av tingene jeg fikk med meg da de snakket i kor med hverandre, før jeg forlot skolen i kveld. 

    I kveld var vi jentene som går i premiére ute og spiste sammen før vi reiser til hvert vårt hjem i Norge i morgen. Restauranten het "Le ptit resto" og selv om ting tok litt tid, hadde de god mat og hyggelig betjening. Det føles litt rart å si, men jeg kommer til å savne alle de fine norske jentene mine i de ti dagene vi skal være borte fra hverandre.

    Jeg synes katedralen var så vakker, når det så ut som om det snødde ute. Egentlig var det bare kameralinsa mi som var skitten da. heh.










    Ønsker alle en fantastisk juleferie, uansett hvor de befinner seg! Jeg vet i hvert fall at jeg gleder meg veldig til å komme hjem til norsk mat, norsk kultur, venner og familie. Sees i morgen!

     

  • 1

    På fredag hadde vi i tradisjon tro St.Lucia med hele norskseksjonen. Som hvert år, har vi øvd på sanger hver eneste onsdag siden skolestart, og alt ble vist fram på denne forestillingen vi hadde for lærere, elever og vertsfamilier. Jeg tok ingen bilder, men her kan dere høre på åpningssangen vi hadde. I år tok jeg også motet til meg og sang solo, selv om jeg virkelig hater å synge utenfor dusjen og huets fire vegger. 

    Selv om vi var ganske slitne da det nærmet seg midnatt og vi allerede hadde hatt en skoledag fra åtte til halv seks, var det en vellykket kveld, og jeg tror både store og små kom i julestemning! Denne Lucia-forestillingen er på mange måter et symbol på at vi snart skal hjem, og det faktum at jeg ligger i min egen seng i Norge om fire dager gjør meg så ufattelig glad. Gleder meg utrolig mye til å få en pause fra hverdagen og oppleve norsk jul.



  • 3

    I disse advenstider hvor man skal spre glede og positivitet, passer det seg kanskje ikke å skrive det innlegget jeg nå er i ferd med å skrive. Jeg har rett og slett funnet ut at jeg er ganske langt fra positiv av natur, og å da fortelle dere om den fantastiske Lucia-feiringen, julelunsj og en kveld tilbragt sammen med mine franske venner føles litt upersonlig å skrive om. Som dere vet bretter jeg ganske mye ut av følelsesregisteret mitt her. Kall det gjerne for en slags terapi. 

    Helt siden vi var i kjølevannet av skolestart har det vært noen tanker som har spint vilt oppi hodet mitt om de rikitge verdiene i livet. Hvorfor har det seg sånn at man forestiller seg at livet blir så utrolig mye bedre bare ved at man har alle sine ønsker og behov oppfylt på det matrealistiske plan? Hva forandrer det egentlig meg som person om jeg går i en jakke til 4000 kr eller 200 kr?

    Etter jeg startet mitt andre år i Frankrike, gikk det opp for meg hvor lite alt det materalistike egentlig betyr. Ja, jeg kunne bodd i en halvparten så stor leilighet og allikevel vært like glad. Jeg kunne antageligvis donert halvparten av klærene mine til trengende. Jeg kunne sikkert ha spart noen tusenlapper på å ikke innredet rommet mitt i rosa. Jeg har alltid penger på kortet. Jeg er et norskt oljebarn, som har forvilllet seg bort i en småby i nord-Frankrike. Jeg har rett og slett et liv som på overflaten virker utrolig bra. Det ser ut som jeg har alt jeg trenger og mere til. Men, er egentlig dette noe som forandrer oss på noen som helst måte? All denne gale materalismen innbiller oss at hvis man har spesifike objekter, øker lykken og livet blir ett stegere nærmere komplett. Det kan jeg bare avkrefte med en eneste gang. Det er ikke sånn at fordi jeg har oppvaskmaskin og økologisk mat i kjøleskapet er jeg et lykkeligere menneske enn dem som vasker opp for hånd og spiser First Price-produkter. Det er faktisk ikke gøy å være innestengt i sin egen leilighet fordi man ikke føler at man har noe bedre å gjøre på utsiden. 

    En annen ting jeg ofte får høre er: "alt kommer til å gå så bra med deg, så pen som du er!" Dette er en setning som får meg til å ville spy. Hva hjelper det vel meg om noen synes jeg er pen? Ja, det hjelper meg med å få et par gratis glass på en nattklubb, men der stopper det. Hjelper det meg med å få venner som liker meg for den personen jeg egentlig er? Hjelper det meg med karakterene mine? Hjelper det meg med selvtillitten min? Får det meg til å bli mer lykkelig? Nei. Men hva skal man svare da? "Det kan godt hende du synes jeg er pen, men så fort du blir kjent med meg forstår du at jeg ser på livet som en kamp mellom meg og verden, så da hjelper det faktum at jeg har blondt hår og blå øyne ufattelig lite."

    For det er faktisk sånn jeg føler det. Meg mot verden. Det høres kanskje dramatisk ut, men jeg føler jeg begynner å se mer og mer på livet som en utenforstående. Som jeg bare sitter og observerer mennesker sine relasjoner, handliger og intensjoner. Du skulle bare visst hvor mange ganger i løpet av en skoledag hvor jeg sitter og later som jeg er den søte jenta i klassen med en norsk akksent, jeg egentlig vil stikke fingeren ned i halsen og gi opp på menneskeheten. Gud, det er så mange mennesker i denne verden jeg har tungt for å svelge. Utenom de norske jentene jeg kan identifisere meg med til en viss grad, kan jeg så vidt telle på en hånd hvor mange mennesker jeg genuint liker i Frankrike. En annen kultur, et annent syn på livet, andre normer også videre... Jeg har kommet til det punktet hvor jeg fikk et mentalt sammenbrudd rett før en skoletime, og ble skrevet opp til et møte til skolens miljøterapaut. Kanskje det egentlig ikke det er alle andre det er noe galt med? Kanskje det er meg? Men hvordan kan jeg akseptere det da? At det er meg det er noe galt med? Jeg føler bare alle er umodne, uerfarne og alt for trangsynte. Skal jeg da synke ned til det nivået for å prøve å passe inn? Eller skal jeg bli sosialt fraværende og tilbringe mesteparten av tiden min hjemme med alle de andre norske? 

    De franske vennene mine er så utrolig forskjellig fra vennene mine i Norge. De er så mye mer.. hva skal jeg si? Dramatiske? Her skjer det ukentlig at bestevenner slår hverandre til blods, noen blir kalt inn til møter hos politiet, kjærestepar er konstant ustabile og alle snakker bak hverandres rygg. Alle vet alt om alle, og sier alt om alle til alle. Noe annet hadde bare vært merkelig. Nå skal jeg kanskje ikke rope for høyt om denne forskjellen. Nå har jeg faktisk ikke vært ordentlig sammen med vennene mine i Norge siden jeg var femten år, så ting kan jo alltids ha nådd denne melodramatiske perioden hjemme også.Jeg velger allikvel å tro at mitt hjemland gjør seg for god for det. 

    Det er faktisk ingen, ingen i hele verden som vet hvordan det er å leve i den boblen vi gjør, bortsett fra vi som faktisk gjør det. Vi bor alle sammen i leiligheter med kort gåavstand til hverandre, får månedlig penger fra foreldre og stat, gjør det eksemplarisk bra på skolen og behersker tre forskjellige språk. Ingenting. Ingenting av dette kan sammenlignes med den følelsen av å passe inn. 

    Det er virkelig lettere sagt enn gjort å skli rett inn i et ungdomsmiljø du opprinnelig er så forskjellig fra som det er mulig. Det er ikke lett å finne venner du virkelig kan dele dype ting med, eller morsomme øyeblikk med. Det er ikke som i Norge. I Norge følte jeg meg i overkant sosial, mens her føler jeg meg på grensen til sosialt tilbakestående. Allikevel prøver jeg så godt jeg kan å finne lysglimt i hverdagen som holder meg gående i det rutinepregede livet mitt. I kveld for eksempel, tilbragte jeg kvelden og deler av natten sammen med de franske vennene mine. Vi møttes og var sammen omtrent ti stykker, før de fleste gikk hjem og jeg tok med meg tre kompiser hjem og drakk te av de rosa koppene i stua vår og hørte på musikk. Selv om det ikke var gutter jeg er med veldig ofte, var det utorlig koselig, og jeg blir faktisk ordenltig varm i hjertet når noen faktisk er mer interessert i å drikke te i rosa tekopper med meg, enn å tilbringe natten ute. 

    Nå nærmer klokka seg fire på natta, eller morgenen om du vil. All denne organiseringen av mine egne tanker, får meg til å tenke på hvor viktig det er at vi sier at vi bryr oss om hverandre. At vi er glad i hverandre og at ingenting i hele verden kan måle seg med menneskelige relasjoner. Ingen kjole, bil, Mac eller sko kan noen gang erstatte familien og vennene mine.

  • 1

    Forbannet være Frankrikes togsystem. Gårsdagens streik munnet ut i at Matilde og jeg måtte tilbringe natten i Caen. Jeg vil påstå at jeg rimelig ofte må ufrivillig tilbringe netter i storbyene. I motsetning til det lille Paris-eventyret, fant vi et sted å sove bare minutter etter vi sto på togstasjonen og fant ut at toget vårt aldri kom. Vi hadde virkelig flaks i går, fordi Vilde og hennes bestevennine Emma skulle overnatte hos to trøndere som studerer i Caen. Da vi kom fram til leiligheten var den allerede fylt av norske studenter som studerer fransk i Frankrike. Det er så koselig å snakke med noen som er i omtrent samme situasjon som oss selv om de er noen år eldre. Vi har faktisk veldig mange like observasjoner av det franske livet, og det faktum at vi allerede har vært her i halvannet år, hjelper selvfølgelig på selvtillitten når det blir poengtert:" du er jo like gammel som lillebroren min!". Når man flytter hjemmefra til et annet land som 16-åring, vokser man fort opp.






















  • 1

    Nå som desember er rett rundt hjørnet, er det mange tradisjoner som skal opprettholdes. Pepperkakebaking og øvelse til Lucia-forestillingen vi norske har hvert år på skolen for vertsfamilier og lærere er noen av dem. Som dere kan se på bildet under, er det fortsatt greie temperaturer her, og jeg har ikke de alt for store forhåpningene om å få sett snø i Bayeux i år heller.  På fredag var hele seksjonen hos Ragnhild og Matilde som bor i Pjuskepalasset, og lagde pepperkaker. I tradisjon tro laget secondene pepperkakehus. Det ble ikke noe nytt vikingskip i år, men det skal vel være ganske vanskelig å toppe fjorårets kreasjon. (Nå skal sant sies at jeg ikke skal ta på meg noe av æren for vårt vikingskip, med tanke på at jeg for det meste bare så på.) 

    Siden vi hadde pepperkake-baking i går kveld, og øvelse på skolen i dag tidlig, sov secondene hos oss premièrer og terminaler. Hos oss sov Astrid, fadderbarnet mitt. I den anledning laget vi for første gang på gud vet hvor lenge en næringsrik middag.

    All den glorete og harry julepynten har også kommet opp i hele hovedgata.

    Disse jentene gjør meg alltid så glad <3

    Så alt for mange bilder fra øvelsen til Lucia-forestillingen ble det ikke, men her er ett hvor vi prøvde å forlate skolens område da vi var ferdige, og ikke fant ut av at det meste rundt oss var låst. Derfor endte det med at vi måtte klatre over portene. 

    Ellers har jeg den siste uka følt at jeg har null kontroll på livet mitt. Rommet har vært rotete, jeg har fått omtrent fem timer søvn hver natt, lekser har blitt gjort i siste liten og jeg har hatt så alt for mange småting å gjøre. Derfor har heller ikke blogging vært en prioritet denne uken, men i går tok jeg faktisk litt tak i den rotete livstilværelsen min.  Jeg vasket kjøkken, ryddet stue, ryddet rommet, kjøpte nødvendigheter og var for en gang skyld opplagt en fredags-ettermiddag takket være en redbull Ragnhild anbefalte meg å kjøpe. Skulle tro dette var sponset, men det ga meg faktisk litt vinger. Jeg innså også at hvis jeg skulle få noen julekalender i år, måtte jeg kjøpe den selv. Derfor kjøpte jeg en kindersjokolade-kalender i år, som dere kan se i vinduskarmen min. 

    Etter et par ganske produktive dager, skal jeg tilbringe resten av kvelden sammen med Ragnhild og bare slappe av. Vi har også prøvd ut takeawayen litt lengre ned i gata. Sidenote til meg selv: Det var ikke verdt pengene.



    Jeg har også endelig fått gjort noe jeg har tenkt på å gjøre siden jeg gikk i seconde: printet ut rundt førti bilder av mine kjære og nære. Derfor har jeg et lite prosjekt for kvelden, med å henge opp alle bildene på veggen min med lærertyggis.

    Ønsker alle en kjempegod helg!

  • 2

    Jeg kan ikke telle på en hånd hvor mange ganger jeg har gått i de samme fellene. Hvorfor stoler jeg gang på gang på en som bare er interessert i å leke med følelsene mine? Hvorfor forsvarer jeg han gang på gang når hans eneste intensjon er å gjøre meg vondt? Hvorfor har det seg sånn at alle andre rundt meg kan se hvor hjernevasket jeg er bortsett fra meg selv? Hvordan har det seg sånn at jeg er ulykkelig forelsket i en psykopat som har som fritidsaktivitet å knuse hjertene til halve Franrkike? Hvorfor kan jeg ikke innse at jeg er så mye bedre enn det? Hvorfor greier jeg ikke å stenge han ut av livet mitt? Hvorfor tror jeg hver gang vi ser hverandre at noenting har forandret seg? Hvorfor tror jeg at jeg kan få tilbake hvordan jeg følte meg for et halvt år siden? 

    Jeg kan ikke det. Ikke i det hele tatt. Og nei, vi kan ikke være venner. Det kan vi faktsik ikke. Ikke etter alt du har gjort, etter alle de falske unnskyldningene og alle løgnene. Vi er som en en livsfarlig gift for hverandre. Eller jeg er vel bare heroin for deg. Noe du er avhengig av, men ikke vil ha. Du derimot gjør ikke annet enn å gjøre meg vondt. Gang på gang på gang. HVORFOR er jeg da så ufattelig dum at jeg går i de samme fellene om igjen da? Kan du ikke bare slutte med å holde rundt meg som om ingenting noen gang skjedde, slutte å fortelle meg at jeg var din første store kjærlighet og rett og slett bare drite i å manipulere meg til at du får det som du vil?



    Og ikke en gang prøv å legg noe skyld på meg. Jeg har ikke tatt et eneste avgjørende valg. Jeg har vært verdens beste kjæreste, venn og elsker. Jeg har alltid vært der. Jeg har stilt opp når du minst fortjener deg. Jeg har elsket deg og gitt støttende ord når det eneste du egentlig fortjente var å få et slag i ballene. Jeg har gjort alt jeg kunne, og jeg kunne virkelig ikke ha gjort noe mer. Du der i mot kunne ha gjort mye. Du kunne latt være å latet som om du elsket meg. Du kunne ha droppet å være med meg hele døgnet, sånn at jeg ble avhengig av deg. Du kunne fortalt meg sannheten. Du kunne fortalt meg dine innerste tanker og bekymringer. Du kunne fortalt meg at du ikke var forelsket i meg. Du kunne fortalt meg at jeg bare var et midlertidig tidsfordriv til du fikk noe bedre å gjøre i livet. Du kunne ha fortalt meg om at jeg ikke var den eneste. Du kunne fortalt meg om at du har vært kronisk utro mot meg. Du tørr jo faktisk å se meg inn i øynene og fortelle at du elsker meg og at jeg er den eneste for deg. Du kunne ha gitt meg et tegn til at det gikk mot en slutt. Det at det absolutt er mine følelser du leker med, er så urettferdig. Forstår du ikke hvor sårbar jeg er? Du er den eneste innfødte jeg kan ha dype samtaler med. Det var du som gjorde meg lykkelig. Det var du som fikk meg til å ville være her, og det var du som fikk meg til å elske livet jeg lever. Nå derimot, er det du som gjør meg mest ulykkelig i hele verden. I et halvt år har du spint meg rundt i en karusell fylt med smerte, sorg og sinne. Og nå som jeg endelig har kommet meg ut, må du absolutt dra meg inn igjen? 

  • 3

    Ce soir je vais pour la première fois écrire quelque chose sur mon blog en français. Je n'ai aucune idée de quoi dire. Mais je vais essayer d'écrire quelque chose quand même, parce qu'avec les statistiques de mon blog je peux voir que la moitié des gens qui lisent mon blog sont français, même si j'écris en norvégien. Bref. Je m'appelle Ingrid, et comme vous le savez déjà: je suis norvégienne. J'habite dans la grande rue de Bayeux, avec deux copines norvégiennes: Frida et Vilde. Je suis la seule norvégienne cette année qui fait un bac Littéraire. Ça me plaît trop ! Après mon bac, je crois que j'ai envie de rester ici. Mais c'est toujours difficile de prévoir le futur.

    Je suis venue ici l'année dernière, et au début je pensais que c'était trop dur d'aller au lycée et de vivre en France. Ma famille et mes amis en Norvège me manquaient tout le temps. En plus je faisais espagnol au collège, alors j'étais nulle en français, et je ne comprenais rien. Après noël tout changeait, et je commençait à adorer la France. J'ai eu des amis français, et sur le moment j'ai eu aussi un copain .Aujourd'hui j'ai encore mes amis français, mais je n'ai plus mon copain. On est amis quand même, alors tout va bien.

    Dans seulement quatre semaines je repars en Norvège pour dix jours, mais Frida, Matilde et moi allons revenir en France pour le nouvel an. J'espère que ça sera sympa de fêter le nouvel an en France. Pour moi ça va être la première fois que je ne suis pas avec mes amis norvégiens ou ma famille pour fêter le nouvel an.
    Sinon tout le travail pour le bac de français et de sciences me stresse un peu, mais je crois que ça va aller.
    Je ne sais pas quoi dire d'autre ce soir. Affli m'a proposé de parler du yaourt au self qui avait un gout bizarre mais je crois que je vais laisser tomber son idée qui est plutôt nulle. Maintenant je crois que je vais regarder un film ou quelque chose d'autre avant de dormir. Je ne sais pas pourquoi, mais ce weekend je suis tellement fatiguée; et je ne suis même pas sortie ! Alors, bonne nuit tous mes amis français (et norvégiens) !

    (Et merci à Affli qui a corrigé les fautes d'orthographe, tu es le meilleur!)

  • 0

    Det har seg ofte sånn at når Vilde ikke tilbringer kvelden hjemme, har ikke Frida og jeg motivasjon nok til å lage mat. Derfor ender vi ganske ofte med å ikke spise noe til middag. Men, i dag tok vi faktisk tiltak. Det ble langt i fra noen lasagne eller en potet-middag, men mat ble det i hvert fall. Det er ikke mange minuttene siden vi kom hjem fra butikken som ligger rett ned i gata, til vi kom hjem her med dagens middag: ostesmørbrød. 

    Som dere ser prøver vi å piffe opp den spennende middagen med en flaske vin og noen salatblader.



    Her er vi fullt i gang med smørings-prossesen.




    I kveld har vi tenkt å ta en ganske rolig kveld her i Bordellet, før vi har masse lekser som venter på oss denne helgen. 

  • 1

    Nå som jeg har gått in for å blogge litt oftere, kom jeg på en ting jeg aldri har blogget om før: meg da jeg var liten. Mitt første leveår bodde jeg i Kragerø, før jeg flyttet til Skien og senere til Porsgrunn. Jeg tilbragte vel mesteparten av tiden min sammen med familien. Jeg var veldig ofte hos Besta, men hun døde omtrent samtidig som jeg fikk en lillesøster da jeg var 5 år. Så begynte jeg i barnehagen, før jeg begynte på barneskolen ett år senere. Hele barneskolen tilbragte jeg på Borge Barneskole, og deretter gikk jeg tre år på Kjølnes ungdomskole. Jeg hadde veldig fine skoleår i Norge, selvom jeg på ungdomskolen lengtet veldig etter et anerledes skolesystem. 




    Jeg blir nesten litt vemoden av å se på disse gamle bildene. Jeg savner familien min: mamma, pappa, Rebecca, bestemor, bestefar og farfar. Jeg savner tanter, onkler og søskenbarn. Selv om jeg trives veldig godt her, gleder jeg meg til å møte alle hjemme om en måneds-tid. 






  • 3

    I dag etter jeg kom hjem etter korøvelse sammen med Frida, var det to pakker som ventet på meg i posten. Det er virkelig et stort lyspunkt i hverdagen min når jeg får oppmerksomhet hjemmefra. Denne gangen fikk jeg en pakke fra mamma og en stor pakke fra gudmoren min fylt med norsk godteri. Da kan du tro jeg var i ekstase! Jeg synes egentlig det er helt rart å se at det har kommet julegodteri allerede. Det er jo det her også, men det føles så mye mer ut som om julen nærmer seg når det er norsk godteri jeg ser. Tenk at nå er det bare et par uker til Desember! 



    Nå har jeg vært i Frankrike siden midten av august, og det er veldig rart å tenke på at jeg skal tilbake til Norge igjen om akkurat èn måned i dag. Det er helt rart hvor lite jeg gleder meg til å komme hjem i forhold til i fjor. Missforstå meg rett: jeg gleder meg til å se familie, venner og det norske hverdagsliv, men det er egentlig ganske fint å være her også. Derfor skal jeg ikke være i Norge i mer enn elleve dager, før jeg reiser tilbake til Frankrike for å feire nyttårsaften med vennene mine. Tenk, nå er jeg faktisk ferdig med en tredjedel av skoleåret allerede, og det nærmer seg snart at jeg er ferdig med halvparten av oppholdet mitt på lycée i Frankrike også. Jeg får nesten en vond klump i magen av å tenke på at hvordan livet mitt er for øyeblikket, med alle menneskene som er i det, er ganske midlertidig. Man får bare passe på å gripe de sjansene man har, ta sjanser og sørge for at det blir minner for livet.

  • 4


    I dag har Ragnhild og jeg lekt med tanken om at jeg faktisk skal bli en aktiv blogger fremover. Derfor tok vi derfor med oss kameraet ut en tur etter skolen i dag, og endte opp med å ta noe så kreativt som et outfit-bilde. Nå er det vel omtrent to år siden sist gang jeg la ut et innlegg av hva jeg har på meg (leter dere i arkivet kan jeg nesten garantere dere at jeg har slettet det.) Med budsjettet mitt kan jeg love dere at antageligvis alt jeg har på meg er for under to hundre-lappen og kjøpt på billigbutikker i Frankrike og i Norge. Det eneste jeg kan skryte på meg at jeg har er de lilla Timberlands-skoene. Altså, ikke så veldig rosablogger over dette innlegget allikevel. 








    I dag fikk jeg tilbake halvparten av min Bac Blanc,  og på den delen besto jeg (fikk over 10, altså jeg fikk over en norsk 3,8.) Derfor har dagen i dag egentlig vært ganske fin! I morgen skal jeg ha en siste prøve i geografi før karakterene for det første trimesteret settes. I kveld skal jeg tilbringe natten hos Ragnhild, før jeg i morgen har en dag fylt med fire skoletime etterfulgt av øving til Sainta-Lucia-konserten norskseksjonen har hvert år. I år skal jeg til og med synge solo! Nå er livet egentlig ingenting å klage over. Jeg har gode karakterer, gode venner og jeg har til og med fått tilbragt litt tid med Tom igjen. Selv om vi har hatt et halvt år sammen som egentlig bare har vært en berg-og dalbane, er jeg utrolig glad for at vi kan være venner når vi endelig møtes. 

  • 0

    Jeg har nå tilbragt en veldig ufrivillig natt i kjærlighetens by, Europas nest-største metropol, en europeisk storby og Frankrikes hovedstad: Paris.

      


    Både på nett og informasjonstavler sto det at det siste toget hjem til Bayeux gikk 19.18. Etter å ha gått til perrongen hvor toget sto, fortalte konduktøren meg at toget ikke kom til å røre på seg igjen før morgenen etter. Verden min raste virkelig sammen det sekundet da jeg fant ut at jeg måtte tilbringe natten i Paris, med lite penger og uten sted å sove. I tillegg var det siste toget til Rouen også gått, så da sto vi der: helt bortkomne, norske tenåringer uten en eneste anelse om hvor nattet kom til å bringe oss. 

    For å få en viss kontroll over situasjonen satt vi oss ned på starbucks mens den verste panikken ga seg. Hvordan skulle vi løse dette? Hotell var jo langt fra vårt budsjett, og ingen herberg var villige til å ta inn nye gjester i mils omkrets. Å ringe hjem for å spørre om hjelp var definitivt utelukket: vi skal jo absolutt klare oss selv her i verden. 

    Jeg skal ærlig innrømme jeg gjorde meg mentalt forberedt på å sove på gata sammen med sigøynere og narkomane da klokka nærmet seg midnatt i går kveld. Men så, ut av det blå, møtte Vegard en bekjent fra håndballen. 

    Etter å ha spurt denne lille brasilianeren med flipflops og joggebukse om vi kunne tilbringe natta på sofaen hans, ble problemene våre løst. Jeg var helt klar for å ligge på en slitt sofa i en knøttliten leilighet flere mil fra Paris sitt sentrum. Jeg ville egentlig bare få et par timer søvn, før toget mitt skulle gå.

     

    Men så, da vi skulle gå med denne pratsomme og entusiastiske brasilianeren hjem, stopper han opp ved en stor dør i sidegata til Louvre. Etter å ha satt inn nøkkelen og vridd den om, kommer vi inn i en stor inngang hvor veggene er av noe som ligner på marmor, og lysekronene henger i taket. Etterpå ble vi fulgt ut i en stor bakgård, før han tastet inn koden på døra, og vi kom inn i noe som var langt i fra det scenarioet jeg forestilte meg. Her var det nok king-size senger til alle, og vi fikk til og med hvert vårt bad. Gjestfriheten var det ingenting å si på: bare å ta seg mat, dusje eller hva som helst. Og vi måtte for Guds skyld si ifra om det var noe vi trengte.













    Derfor endte altså en kveld hvor jeg potensiellt kunne blitt kidnappet til slavehandel, i en luksusleilighet i hjertet av Paris. Kan vel ikke annet enn å konkludere med at det kanskje var like greit at vi mistet det toget. En god historie ble det i alle fall! 

    Nå skal jeg legge storbylivet på hylla for en liten stund, og nyte den lille, sjarmerende byen jeg bor i (i hvert fall for i kveld).

  • 0

    I dag har jeg gjennomført min Bac Blanc i Science, med hodepine, kvalme og en veldig stor trang til å forlate klasserommet. Allikevel satt jeg på den harde stolen og satt tiden ut, etterfulgt av to timer med kunst-teori, ekkel mat i kantina og et par timer med kor-øvelse. For øyeblikket skulle jeg egentlig vært sammen med den norske sjømannspresten sammen med resten av de norske jentene, men i og med at jeg prioriterer heller å være tilstede der det er viktigst: altså på skolen. For øyeblikket er halvparten av kullet vårt sengeliggende, og det er vel antageligvis enda en gang jeg som er kilden til problemet. Mitt immunforsvar altså. 

    Grunnen til min delvis groteske overskrift, er at i det jeg åpnet opp Macen, traff en due takvinduet mitt og skle rimelig dramatisk nedover mot takrenna. Jeg dro derfor konklusjonen at den var død. Til alles glede, tror jeg den våknet til liv igjen, for da jeg kikket ut av vinduet et par minutter senere var den borte. Eller så er det jo muligheter for at den ninja-lignende katten vi har på utsiden av vinduet i andreetasje som hopper fra tak til tak har fått seg middag.

    Den siste uka har "vettu hva, det her orker jeg ikke mer" kommet ut av munnen min minst én gang daglig. Hva det er jeg ikke orker er et mysterium, for det vet jeg egentlig ikke selv. Jeg orker ikke gå på skolen, orker ikke lage mat, orker ikke reise hjem til Norge, orker ikke være med venner, orker ikke snakke, orker ingenting. Tror høstdepresjonen har kommet å tatt meg. Nei, langt i fra. I fjor tok høstdepresjonen meg. I år kjeder jeg meg bare. Jeg er utrolig lei av å bo i bittelille Bayeux hvor alle kjenner alle, jeg kan alle gatene i sentrum opp og ned, vi har ikke shoppingmuligheter hvis vi ikke tar toget til Caen, det nærmeste jeg kommer kjærlighet er den småcreepy naboen som sender meg meldinger daglig hvor han spør om jeg vil ta et glass, alle de rosa klærne mine har fått en difus mørkelilla-farge etter jeg blandet hvite og mørke klær, og verst av alt har eksen min tilbragt flere dager her uten å gi fra seg et eneste livstegn. Altså. Nå skal jeg snart slutte å henge ut franske mennesker på bloggen min. Det er faktisk noe som heter Google translate, og da Frida og jeg tok og oversatte noen av innleggene mine, var det skremmende mye som ga mening. Ironisk nok er over halvparten av mine unike lesere lesere fra Frankrike.




    Nå kom endelig mine to partnere i sykdommen til meg på besøk, så nå skal vi ha en bakterieutveksling her inne på det rosa rommet mitt. Seeya!

     

  • 1

    Lørdagen tilbragte jeg i Paris med Vegard Magnus. Pliktoppfyllende som jeg er, kom jeg til avtalt tid ved togstasjonen i Paris, men der var ingen Vegard Magnus. Derfor trippet jeg rundt i Paris sine gater i noen timer og tok bilder av gatene der. Jeg kom faktisk i skikkelig julestemning i og med at de allerede har pyntet til jul i Paris sine gater.

    Sånn her så det altså ut da jeg kom til Paris:

    Og sånn her så det ut da Vegard endelig kom til Paris etter en mindre hyggelig biltur med en araber. 

    Og i mellomtiden hadde jeg selvfølgelig greid å søle kakao utover hele genseren, buksa og veska mi.




    På min lille tur til Paris, prioriterte jeg selvfølgelig å ta med meg Science-boken min. Den ble faktisk litt tung etterhvert å ha i veska. Uansett. Jeg fikk øvd litt til min Bac Blanc (prøveeksamen) mellom metrostoppene.



    Slutten på en veldig koselig helg, endte dessverre ikke så hyggelig. Søndag kveld var det bare det ene etter det andre. Vi kunne ikke spise middag fordi vi ikke hadde mer gass i ovnen, klokka nærmet seg midnatt, jeg brente meg på den varme rista pizzaen sto på, pizzaen smakte papp og til slutt endte det med at jeg fikk en 24-timers omgangssyke. Det hele endte med at jeg hadde en fraværsdag fra skolen i går, mens jeg lå hjemme og ikke gjorde annet enn å sove og spy. Selv om det er veldig trist å ikke være hjemme hos mamma når jeg er syk, var Ragnhild, Matilde og Frida en god erstatning, som tørket spy, lagde mat og kjøpte cola. I dag derimot er formen så godt som på topp, og jeg skal bruke dagens timer på å lære meg hele pensumet så langt i Science, for å gjøre meg klar til Bac Blanc i morgen. Ønsk meg lykke til!

  • 2

    Det er mye jeg aldri sa. Det er mye jeg skrev ned som et utkast og aldri ble publisert. Når jeg gikk igjennom arkivet mitt nå, fant jeg et innlegg jeg skrev for omtrent to måneder siden. Grunnen til at jeg valgte å aldri publisere det, var at jeg ikke fulgte tipsene jeg selv skrev ned. Men nå som jeg har alt veldig på avstand, velger jeg å legge det ut allikevel, for det kan kanskje hjelpe noen andre.






     Du går rundt med en kronisk lykkefølelse i magen, og har et perfekt scenario i hodet ditt om hvordan livet ditt er, og om hvordan det kommer til å utvikle seg. Du lever i en perfekt boble hvor ingenting kan brekke deg sammen så lenge du har han ved din side. Så sprekker boblen. Helt ut av det blå, og uforutventet får du høre løgn på løgn om hvordan han fortsatt elsker deg over alt på jord, men dere ikke funker sammen lengre.

    Så, noen måneder senere kommer du til det punktet hvor du får vite at han har byttet deg ut med en styggere versjon. Egentlig var hele boblen du levde i i fem måneder bare et spindelvev av forventninger som ikke ble innfridd, ønsker som ikke gikk i oppfyllelse og et hav med løgner.  

    Til slutt, en septemberkveld når du tar deg selv i å ha grått deg selv i søvne i mer enn hundre dager, er det noe inne i deg som sier klikk. Det kommer et voldsomt raseri og man kan ikke få sagt nok hvor mye man vil at den personen man tidligere elsket mer enn alt, bare skal få en alvorlig kjønnsykdom og få kuttet av ballene. Kjenner du deg igjen? Da har jeg noen tips: 

     

    1: Kutt ALL kontakt. (Det er ikke barnslig å blokke noen så lenge det er for ditt eget beste.) 

    2: Få vekk alt av bilder, filmer, meldinger og alt som minner deg om ham. 

    3: Ikke sett hans følelser og behov ovenfor dine egne for en gangs skyld. 

    4: Ikke trøstespis. Du blir bare mer deprimert av det.

    5: Når vennene hans spør deg om ham, så bare avvis det med "vi snakker ikke sammen lengre." 

    6: Gi deg selv en makeover, og vis ham at han aldri kommer til å finne noen som deg igjen.

    7: Ikke sitt inne på rommet ditt for å drukne i dine egne sorger.

    8: Gå ut, lag mat, vær med venner og finn en annen måte å være lykkelig på.

    9: Ikke la ham bli en naturlig del av hverdagen din. (Altså ikke ta intiativ til å snakke om ham.)

    10: Ikke la ham ha kontrollen over deg. Gjør det klart og tydelig at hjertet og kroppen din er forbudt område.

  • 0

    Vår siste feriedag i høstferien, falt på Halloween i år. Jeg brukte egentlig mesteparten av dagen på å gjøre lekser, og hadde i grunn ikke planlagt å feire Halloween på noen som helst måte. 




    Etter mye lekse-jobbing, lagde vi en sjokoladekake for å få opp stemningen. (Eller rettere sagt: Frida og Ragnhild lagde kake mens jeg skrev over noen notater i Science.)

    Da jeg tok meg en tur i hovedgata i går kveld, var det små utkledde barn overalt, som gikk fra butikk til butikk for å spørre om godteri. Det er jo helt annerledes fra i Norge hvor man går fra hus til hus! Etter mye fram og tilbake, fant Ragnhild, Matilde, Frida og jeg ut at vi skulle feire kvelden allikevel, så da kledde vi oss ut en liten del av kvelden, før vi tilbragte resten av natta med de franske vennene våre.



    Jeg kan virkelig ikke få beskrevet hvor nydelig jeg synes det er at vi alltid har to-ukers ferier her nede. På den måten rekker man på en måte å virkelig slappe av, og nesten glede seg til å begynne på skolen igjen. Jeg har i hvert fall hatt en veldig fin ferie, med besøk hjemmefra og jeg har tilbragt mange fine stunder sammen med de andre norske jentene. Nå som skolen snart begynner igjen, er det mye som venter på meg. Før jul skal jeg både ha prøveeksamen i Science og Fransk, og i og med at det ikke er mer enn sju uker til juleferie, betyr det at alt kommer veldig raskt framover nå.

  • 0

    Jeg tror jeg aldri i mine villeste fantasier kunne forestilt meg at høstferien skulle gå sakte. Nå er det én uke til vi begynner på skolen igjen, og det er med en uforklarlig klump i halsen jeg føler at jeg gleder meg. Selv om jeg gjør noe konstruktivt hver dag, føler jeg meg så isolert og ensom. Hvor disse følelsene kommer fra, har jeg ingen anelse om. For jeg er faktisk alt fra isolert og alene. Jeg har ikke en gang sovet alene på flere dager. Jeg har muligheten til å gå hvor jeg vil, når jeg vil. Men, allikevel føler jeg meg på en måte lenket fast til leiligheten min og et mønster av vaner. Det er rart det der, hvordan ingenting noengang kan føles riktig. Begynner å lure på om det hadde vært en idé å få meg en diagnose på hvorfor jeg alltid finner noe å være misfornøyd med. Neida, jeg er ikke alltid misfornøyd. Jeg blir bare så irritert hver gang jeg er misfornøyd med noe og ikke greier å sette fingeren på hva. Luksusproblemer.

    Dette er et bilde fra lørdags-morgen (eller ettermiddag) da Rose og Ragnhild kom å vekket meg. Selv om kanskje bildet singaliserer noe annet, er jeg ingen rosablogger, lover!

    Sist torsdag overbeviste Frida meg om at det var en god idé å lage 90 pizzasnurrer klokka ni om kvelden. I og med at jeg har en tendens til å ikke tenke to ganger, var jeg ikke vond å be. Derfor endte det med at vi i midten av stekingen, ga opp og våknet opp til dette dagen der på. Vi var rimelig fornøyde med at Vilde utsatte turen hjem igjen til leiligheten for å si det sånn.

    I dag har vi vært på butikken, og kjøpte egentlig ikke så veldig mye annet enn paprika og dopapir. På hjemturen hadde vi et mål: å oppdatere det ett-år gamle profilbildet til Frida. Dessverre kom jeg selvfølgelig i bakgrunnen med bæreposen på et av de fineste bildene.

    Et av de mer vellykkede bildene.

     



    Nå sitter Frida, Vilde og jeg i sofaen vår og ser på Netflix. Jeg er ironisk nok ganske trøtt og sliten. I morgen har jeg planer om å tilbringe dagen sammen med Ragnhild, for å gjøre litt lekser. Jeg burde kanskje informere Ragnhild om at det er tilfellet, men jeg regner med at det går bra. Ellers har jeg ingen anelse om hva jeg skal bruke resten av ferien på. Jeg burde kanskje øve litt på bil-teorien, men jeg er så alt for lite motivert til å sitte på kjøreskolen sammen med overpubertale gutter med piercinger overalt i et knøttlite rom. Jeg har faktisk tatt meg bryet til å kjøpe Halloween-kostyme, så jeg krysser fingrene for at jeg blir invitert på en Halloween-fest på fredag. Jeg har dessverre mine tvil, så i verste fall inviterer vi naboen. Det har seg nemlig sånn, at jeg natt til søndag fikk en melding av naboen som lurte på om vi hadde lyst til å komme på fest hos dem. Da vi lurte på hvordan de hadde nummeret, forklarte de at de hadde spart på en nabovarsel-lapp vi en gang hadde lagt ut, og lagret nummeret! Haha, kan tro vi fikk oss en god latter.

  • 1

    Etter å bokstavelig talt blitt vekt på senga i dag morges av Ragnhild og Rose, ble jeg dratt med ut i den botaniske hagen i Bayeux. Nå har endelig høsten også kommet hit, og det har jeg feiret med å kjøpe meg en ny ytterjakke. 



























  • 0

    Det å bo i en leilighet på 70 kvadratmeter i hovedgata uten foreldre kan virke som en drøm for mange franskmenn. Jeg har vært hos flere som har like stort hus på landet som vi har leilighet midt i byen. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg synes det er direkte ubehagelig å ta med meg franskmenn hjem. Hos franskmenn flest er det nemlig ikke en menneskerett å ha iPhone, Mac og speilrefleks. Det finnes ingen lånekasse de får økonomisk støtte av. Det er ikke normalt å la vannet stå og renne i dusjen i mens du barberer leggene, på grunn av de dyre strømregningene. Det er mye vi tar for gitt, som ikke nødvendigvis er en realitet for dem. 

    De fleste franskmenn vet at Norge er en velferdsstat, og at de norske har nok med penger. De vet at vi bor alene. Det det virker som om de ikke vet der i mot, er at hvis et glass knuser, er det vi som må rydde det opp. Er det klær som blir skitne, er det vi som må vaske dem. Er det mugg i leiligheten, er det vi som må starte en helvettes lang prosess for å få det vekk. Har vi regninger, er det vi som må betale. Har vi noen problemer, er det vi som må fikse det. Er det skitne tallerkener lagt igjen i stua, er det faktisk vi som må sette dem i oppvaskmaskinen. Vi har ingen foreldre som rydder opp for oss, og heller ingen foreldre som kan sette ned foten å si: nei, det kan ikke komme mer enn åtte venner i kveld. 




    Missforstå meg rett. De fleste av vennene mine er hjertelig velkomne, men det som ikke er greit der i mot er når venners venner kommer innom. De som står igjen med oppvasken, ryddingen, støvsugingen og vaskingen er faktisk oss. Jeg har følelsen av at den franske ungdommen tror vi har ubegrenset med penger, og lever et liv i sus og dus i de store leilighetene våre. Selvfølgelig er jeg veldig takknemlig for at jeg lever så bra som jeg gjør, men det er allikevel et problem at det faktisk er vi som står for alle avgjørelsene vi tar. Det er ikke mulig å si: jeg får ikke lov til å ha fest i kveld. Du må faktisk si: jeg har ikke lyst. Og da kommer de ubehagelige oppfølgingsspørsmålene. "Hvorfor det?" "Er du sure på oss?" "Vi vil jo bare tilbringe tid sammen med deg..." 

    Jeg er veldig takknemlig for at jeg bor som jeg gjør, med dem jeg bor med. Jeg kunne aldri i verden tenkt meg å reise hjem igjen for å bo hjemme nå som jeg har fått smakt på voksenlivet. Allikevel er det mye ansvar som følger med det å bo alene i et annet land. Det er ikke sånn at pappa kan komme å hjelpe meg med det ødelagte kjøleskapet. Det er ikke sånn at det er en times kjøretur til familien min. Det er trossalt nesten 200 mil som skiller oss fra hverandre. 

  • 1

    Nå er det fem timer siden familien min reiste fra meg, og jeg ble forlatt her alene i Bayeux nok en gang. Det var en overdramatisert beskrivelse. Jeg sitter nå i den deilige sofaen vår, (som dessverre ikke er rosa) med Frida og Vilde ved hver min side. Det har vært tre veldige koselige dager jeg har tilbragt med familien, og det var koselig å endelig kunne vise dem hvordan livet mitt er her nede i Frankrike. 

    Veldig ambisiøse for gårsdagen, kjørte vi den to-timers turen til Mont Saint-Michel. Det var så mye regn og vind at bilen ristet på grusveiene mot den majestetiske øya. Vi hadde så vidt kommet oss ut av bilen, til vi alle konkluderte med at det holdt å se turistattraksjonen fra veien. Derfor reiste vi hele veien tilbake, og enda litt til for å besøke havnebyen Cherbourg, hvor blandt annet Titanic var i land.



    Dette ble omtrent det eneste vellykkede bildet av meg i går.

    Også et lite besteforeldre-bilde i stormen.




  • 1

    I går kveld kom bestemor, bestefar og mamma til Frankrike for å besøke meg. Etter jeg hadde vinket febrilsk til et gammelt ektepar jeg var sikker på var bestemor og bestefar, fant jeg de faktiske besteforeldrene mine sammen med mamma utenfor katedralen. Vi spiste en gigantisk biff hver, og i og med at det nærmeste jeg kommer til godt kjøtt i hverdagen, er kantinematen, nøt jeg hver eneste bit av den biffen. 

    Vi hadde ett mål for dagen i dag: å besøke den amerikanske kirkegården. Etter alt for mange omveier og rekalkuleringer, fant vi ut at vi like så godt kunne stoppe ved Saint-Laurent sur mer, for å se litt på den fine strandpromenaden. Det er så trist å tenke på at for sytti år siden, var det en slagmark fylt med våpen, skip. blod og lik. 

    Da vi endelig fant fram til den amerikanske kirkegården, ble jeg like imponert som alltid. Hvordan alt er så utrolig gjennomført slår meg like hardt hver gang. Det er i hvert fall sikkert at amerikanerne har brukt noen millioner dollar på å hedre sine falne soldater under andre verdenskrig.

    Det er så utrolig koselig å se besteforeldrene mine igjen, i og med at vi ikke fikk sett hverandre i løpet av sommerferien. Se så søte de er. De får meg til å tro på at kjærlighet kan vare livet ut <3

    Bestemor slo til med en crêpe med calvados. Det var utrolig stilig å se på crêpen som sto i flammer, men for min del synes jeg alt som er blandet med calvados virker ekkelt.

    Nå ligger den fineste mammaen i hele verden ved min side og leser en bok. Har en teori om at det er delvis fordi jeg hater at noen kikker meg over skulderen når jeg skriver et blogginnlegg. I morgen skal vi prøve å få gjort noe med den tragiske senga mi, før vi kanskje skal ta en tur til Caen. Det er så utrolig koselig å få besøk hjemmefra, og gruer meg allerde til de reiser på onsdag formiddag.

  • 3

    Nå skal jeg ta multitasking til et helt nytt nivå. Denne helgen skulle jeg nemlig ettersende papirer til boligstøtte, barbere leggene, gjøre en corpus i fransk, rydde rommet, finne klær til morgendagen og blogge. I steden for å gjøre alle de allerede nevnte tingene, har jeg i steden lekt turist nok en lørdagsformiddag med Frida. Etter flere tilfeller med at jeg har lovet Vegard Magnus at jeg skal besøke han i Rouen, og har endt med å aldri komme, var jeg i går ganske spontat og tok meg turen dit helt alene. 

    Derfor har helgen min hittil bestått av veldig mye jeg har hatt lyst til å gjøre- og ikke så veldig mye som jeg er nødt til å gjøre. Derfor skal jeg nå gjøre alt jeg skulle gjøre, i kveld. Eller i natt. Søvn er oppskrytt. 





    Det er helt utrolig hvor fort tiden går her nede. Om bare en uke har vi vår to-ukers lange høstferie, og jeg får besøk av bestemor, bestefar og mamma. Jeg gleder meg utrolig mye! Det er heller ikke så alt for lenge til jeg skal til Rouen igjen. På onsdag allerede skal jeg på en konsert i forbindelse med tusenårsjubileumet til Olav den hellige sin døpelse. Hvis dere er like lite opplyste som meg, kan jeg da informere om at Olav den hellige ble døpt i Rouen. Kanskje ikke så alt for rart når jeg tenker meg om med tanke på at Normandie var innvadert av vikinger på den tiden.

  • 1

    Da sitter jeg her atter en søndagsformiddag og skriver blogginnlegg i steden for å gjøre det jeg egentlig skal gjøre: vaske badet, rydde leiligheten, legge på plass alle klærne mine som ligger strødd ut over soveromsgulvet mitt, gjøre lekser og pugge til prøver. Denne, som alle andre helger, har rast forbi. Egentlig elsker jeg rytmen jeg har på uka her nede. Det at vi alltid slutter klokka tolv på onsdager får uka til å virke så mye kortere. 

    Denne helgen har jeg brukt med en god blanding av mine franske og norske venner. Fredagen tilbragte Frida og Vilde med noen i klassen sin, så da grep jeg muligheten da jeg var alene hjemme til å invitere over de franske vennene mine. I går trosset jeg grusom vind og regn som slo i bakken, og reiste på shoppingtur til Caen. Tro det eller ei, men nesten alt jeg kjøpte var i mer eller mindre grad nødvendigheter. Jeg tilbragte kvelden og store deler av natten hos Matilde, før jeg gikk hjem. I natt har jeg fått omtrent tre timer søvn- døgnrytme er en fin ting! 



     Dette var et av mine forsøk på å se veldig frisk og våken ut.

    (Som dere ser har jeg klipt bort mer enn en desimeter av det tørre, bleike kråkereiret.Veldig fornøyd med resultatet!)


    Vilde er på besøk hos vertsfamilien sin og Frida snakker på skype med en vennine. Når begge to kommer tilbake, skal jeg prøve å overbevise dem om å lage vafler samtidig som vi øver til fysikk og kjemi-prøve. Vi har så og si samme pensum, selv om mitt pensum er veldig forenklet i forhold til deres med tanke på at de går på realfagslinje og jeg går på litteraturlinje, med bare 45 minutter med fysikk og kjemi i uka. 

    De alt for lange beskrivelsene av helgens hendelser, lar jeg ligge. Nå skal jeg ta meg en kopp te, sove litt og gjøre meg mentalt forberedt til å øve på synets funksjoner (på fransk, selvfølgelig.)

     

  • 0

    Denne helgen har vært veldig fin. Fredagskvelden tilbragte Frida og jeg ute på bowling med to venner. Etter bowlingen reiste vi hjem til oss, og holdt det gående halve natta, til Vilde og kjæresten sin store frustrasjon som lå i rommet ved siden av stua. Ikke kjæresten til Vilde sin frustrasjon egentlig. Han sov ganske tungt gjennom det hele, mens Vilde lå og hørte på latter, synging og høy musikk. 

    På lørdagen ble jeg invitert på jentekveld til Marie, hvor hun hadde invitert hele venninegjengen av oss som går på litteratur-linja. Selv om jeg egentlig var ganske trøtt fra gårsdagen, var det veldig koselig, og jeg er så glad for at jeg faktisk både har norske og franske venniner jeg kan snakke med om alt mulig rart.  




    Når jeg kikker på hendene mine mens fingrene trommer på tastaturet, ser jeg at jeg har maling overalt etter kunst-timen jeg hadde for et par timer siden. I dag påpekte kunstlæreren min at buksa jeg hadde på meg, så ut som et kunstverk. Vet ikke helt hvordan jeg skal ta det. 

    I dag har jeg også bestemt meg for å gjøre noe litt anerledes i hverdagen, så fra og med neste mandag skal jeg være med i salsa-timene på skolen, etter å ha overbevist en av mine franske venner om at det ikke gjorde noe at han var helt elendig i å danse. 

    Det blir en ganske kort oppdatering fra meg i dag, i og med at jeg har min første prøve i historie i morgen, og jeg har planer om å opprettholde det gode førsteinntrykket jeg har gitt til histo-geo-læreren.  

  • 1

    I kveld har vi hatt Matilde på hjemmelaget gresskarsuppe! Nå tenker dere nok at jeg har overgått meg selv og plutselig fått talent på kjøkkenet, men så feil kan man en gang ta. På torsdager slutter jeg 17.30, i mens Vilde, Frida og Matilde som alle tre går i samme klasse slutter to timer før. Derfor var jeg så heldig at jeg kom hjem til middag i dag. Her i Frankrike har vi alle sammen et navn på leiligheten vår, og vår heter da Bordellet. Før du trekker konklusjonen om at vi bedriver en liten bedrift på siden av studiene for å nedbetale dyre regninger, må jeg få skyte inn at "bordell" på fransk også refererer til et stort rot. Selv om vi prøver å holde det ryddig her, er det ofte vi har klær, sko, sminke, mat, skolesaker og vaffeljern på steder hvor de absolutt ikke skal være, og da blir det rett og slett bare rot. 

    Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har et slikt støttenett av fantastiske jenter rundt meg. Jeg kan virkelig ikke på noen måte forestille meg hvordan jeg skulle ha overlevd det siste året, og de to neste uten disse sukkerklumpene.

    I dag innviet vi tekanna vår for første gang, sammen med noen småsuspekte teposer vi har kjøpt på den lokale matbutikken som skal få deg til å få flat mage.



    Ingenting får meg til å senke skuldrene mer enn en varm kopp te sammen med jenter jeg absolutt ikke trenger å anstrenge meg på noen som helst måte for å være med. Apropos å slappe av- jeg har begynt å meditere hver morgen før jeg står opp. Idéen fikk jeg av min samboer Vilde da jeg så hun postet et nytt blogginnlegg. Selv om vi bor sammen og ser hverandre mesteparten av døgnet, hadde jeg nemlig ikke fått med meg at hun hadde begynt med dette bak min rygg. Derfor er jeg nå også blitt bitt av basillen, og håper jeg når et indre nirvana og får kontroll over alle tankene i hodet mitt. Som dere sikkert allerede vet, er jeg helt overbevist om at spøkelser, den andre siden og alt mulig alternativt faktisk er noe reelt. Derfor er jeg også veldig åpen for dette med meditasjon. Jeg har hittil bare meditert i to morgener, og allerede merker jeg at jeg greier bedre å konsentrere meg og holde fokus. Som Vilde sa til meg: "det kan i hvert fall ikke gjøre noe skade å meditere." 

    Nå sitter jeg i den alt for behagelige isbjørn-genseren min (laget av bomull fra Cubus, for å unngå noen misforståelser) og de deilige tøflene mine. I morgen har jeg tre timer, fordelt på et tidsrom fra 08.00-16.30. Derfor kunne jeg nok antageligvis med fordel ha lagt meg for en time siden. Før jeg skriver meg helt bort, er det kanskje lurt å sette strek, og ønske alle sammen en god natt.

  • 1

    Ikke la dere lure av overskriften- jeg sitter ikke på en luguber bar i Frankrike før klokka har slått fem på en mandag. Jeg sitter på kjøkkenet mitt med en kopp te, og tenkte jeg skulle bruke anlendingen nå som jeg har sluttet før 17.30 på skolen til å oppdatere dere litt på livet mitt.

    Jeg har fått endringer i timeplanen min, så jeg har nå gått fra å ha en timeplan som så helt okei ut, til å få en timeplan som er så grusom at jeg vurderer å sette meg på første fly hjem til Norge. Her snakker vi skole fra 08.00-17.30 så og si hver dag. Nå skal sant sies at jeg har mange fritimer mellom dem, men før var jeg så heldig at jeg hadde samlet opp fritimer på slutten eller på begynnelsen av dagen sånn at jeg enten kunne sove lenge på morgenen eller gå hjem igjen før det ble mørkt ute. Egentlig er det helt greit. I og med at jeg ikke eier konsentrasjon hjemme i leiligheten, får jeg hvertfall anlending til å gjøre lekser på skolen, og det er et veldig stort pluss. I tillegg kan jeg være med de franske vennene mine når vi har felles fritimer. Egentlig har vi ikke så alt for mange fritimer sammen, i og med at mine felles fritimer med klassen ofte blir brukt til norsk eller ekstrafransk, og jeg har fritimer de timene hvor klassen min har spansk og engelsk LV1. 

    Som fag på skolen, har jeg dette året to timer med engelsk litteratur, syv timer med fransk, fem timer med kunst, to timer med science (naturfag og fysikk kjemi?), fem timer med historie og geografi, to timer med norsk, to timer med ekstratimer i fransk, to timer med gym, to timer med TPE og én time med ECJS (ikke spør meg hvilket fag det er, for jeg egentlig aldri helt forstått hvordan det. Vi snakker om filosofi og politikk og sånt.) 






    Altså har jeg i år 30x55 minutter i uka. Det høres kanskje mye ut, men det er veldig mange færre timer enn i fjor. Derfor kan jeg jo egentlig ikke være annet enn storfornøyd. I dag da jeg hadde prøve i kunstanalyser, tok jeg meg selv i å ikke slå opp et eneste ord i ordboka. Tankene bare flyter fritt på fransk, og jeg får ord ned på papiret. Det er helt utrolig å tenke på at jeg i fjor på denne tiden hadde hatt rundt tre uker med fransk, og bodde på et internat og hos en vertsfamilie. Det gir så utrolig mestringsfølelse å vite at man har klart å bestige den aller verste motbakken. Jeg føler meg så heldig og priviligert som eier en gigantisk leilighet sammen med bestevenninene mine i hovedgata i lille, sjarmerende Bayeux. Jeg føler meg heldig som kan snakke tre forskjellige språk. Jeg er så utrolig heldig som ikke har økonomiske problemer, har en familie som støtter meg fullt ut, jeg har sytten norske jenter rundt meg som alle sammen er fantastiske på hver sin måte og franske venner som sier de kommer til meg på to minutter om jeg har lyst på besøk. 

    Det er ingen hemmelighet at jeg har levd i ganske mørke skygger de siste månedene, etter jeg ble dumpet og erstattet med en dårligere versjon bak min rygg. Nå er han borte, og vi skal antageligvis aldri se hverandre igjen. Det hele er overraskende veldig behaglig, og jeg begynner endelig å føle at mine franske venner nå ser på meg som den personen jeg er. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt dette om at jeg er hellig overbevist om at skjebnen eksisterer. Jeg tror faktisk det, og selv om det lenge virket helt uforståelig at jeg skulle ende opp singel, merker jeg nå hvor fantastisk rikitig det føles. Sånn som jeg liker å se på det: det er fint at han fant ut helt alene at jeg var mye bedre enn han fortjente. Derfor er jeg spent på hva fremtiden bringer. Er det noe jeg har fått oppleve ganske mange ganger siden i fjor høst, er det i hvert fall at det er i motbakke det går oppover. 

  • 0

    I dag var dagen hvor jeg skulle være produktiv og få ting gjort. Har jeg greid det? Nei. I steden for å pugge til prøvene mine i fransk og kunst, har jeg istedenfor brukt dagen til å leke turist i egen by.  

     





    Noen obligatoriske hoppebilder utenfor katedralen var et must. 






    Vellykkede bilder hver gang


    Neida, jeg tulla. Nitti prosent av "hoppebildene" våre fikk dette resultatet.




    Da vi var i nærheten tok vi også et turist-bilde ved det eldste treet i Bayeux, som ble plantet under den franske revolusjonen om jeg ikke husker feil. 

    Nå sitter Frida i naborommet og jobber på spreng med lekser. Jeg derimot prioriterer å skrive et middelmådig blogginnlegg. Om ikke lenge skal vi på pysjamas-party til Mina og Hedda, så hvis jeg skal slippe å jobbe med lekser hele morgendagen, burde jeg kanskje vurdere å begynne snart. Derfor avslutter jeg dette innlegget nå, og ønsker alle sammen en super helg! 

  • 1

    Denne helgen har vært fylt med tradisjoner: vaffelkveld med seccisene, fotballkamp mot Rouen og innflytningsfest. 

    Norskassistenten vår på skolen, var så hyggelig at han dømte kampen for oss! Nå skal det ærlig sies at han var ganske partisk mot Bayeux. Forsåvidt ganske rettferdig med tanke på at vi var jenter mot gutter. 

    Selv om noen av disse guttene virket ganske ukonsentrerte angående kampen, ble vi knust og tapte 8-0. 


    Her er vi alle jentene samlet som går i andre og tredjeklasse. 



  • 0

    Det er rart hvordan jeg alltid får en impulsiv skrivelyst hver gang jeg ligger og kikker på stjernene før jeg skal legge meg. Jeg gjør nemlig det, i og med at jeg har et takvindu. Romanitsk tenker du kanskje, men nei. Langt i fra. Det positive med å ha to takvindu på rommet mitt, er at jeg får naturlig dagslys, i og med at sola alltid treffer vinduene. Den negative siden med dem, er at jeg aldri kan lukke dem opp. Ikke fordi jeg ikke vet hvordan jeg gjør det, eller fordi jeg er alt for svak. Nei. Det er fordi det oppholder seg en landsby av duer i takrenna som befinner seg utenfor vinduene mine. Derfor våkner jeg støtt og stadig av "kokko" "ksshh" eller nebb, klør eller hva annet de kan finne på for å bryte seg inn på rommet mitt. 

    Følgende konsekvenser av dette er at jeg ved løsning nummer én: holder vinduene lukket og rommet mitt blir overopphetet og har en kronisk eim av parfyme og hårspray. Eller ved løsning nummer to: lar vinduene stå oppe, og jeg får fuglelus og uvedkommende,tobeinte, varmblodige virveldyr kledd i fjær inn på rommet mitt.


    Slenger med et ganske irrelevant selfie, sånn at noen av mine få blogglesere klikker seg inn på bloggen min. (Det har seg nemlig sånn at jeg får flest lesere om jeg har bilder med i innlegget. Egentlig er det også ganske irrelevant om noen leser det jeg skriver eller ikke, i og med at jeg ikke har en eneste sponsor. Stryk det siste. Jeg hørtes ut som et overfladisk blogslut.)

    Det er rart hvordan tankene svirrer fram og tilbake som en hissig veps så sent på kvelden. Jeg har en téori om at jeg fungerer mye bedre når klokka nærmer seg midnatt: konsentrasjon, refleksjon og kreativitet på topp. Apropos veps (apropos er forresten et fransk ord): vi har en kjøttetende plante vi over en lengre periode trodde var anorektisk. Til alle sin forbauselse har den begynt å sluke alt som kommer i nærhet: fluer, veps, edderkopper også videre. Jeg har et håp om at den blir såpass stor i løpet den tiden vi er her, at den til slutt kan sluke en hamster. Ikke fordi den skal drepe en uskyldig hamster, men fordi jeg vil kunne putte knyttneven min ned i et av rørene for å kunne oppleve et drapsforsøk fra en kjøttetende plante. Hvor kult hadde vel ikke det vært? 

    Jeg begynner seint i morgen. Ikke så alt for sent. Jeg skal nok få underskudd av søvn i natt også. Jeg begynner klokka ni. En time seinere enn vanlig. Jeg er vel forsåvidt den eneste i klassen min som gjør det, med tanke på at jeg ikke dukker opp i engelsktimene. Å bøye engelske verb og kunne forstå at det heter "She is sixteen years old" og ikke "she has sixteen years old" er noe jeg føler jeg forsto en gang i tidlig barneskole-alder. 

    Øyenlokkene mine holder på å bli tunge nå. Hvis du ser bort i fra at jeg har en delvis knust øyehule og at jeg har flere kilo med falske øyevipper, tror jeg det er et tegn på at jeg er i ferd med å bli trøtt. Det er et godt tegn. Kanskje jeg nå endelig kan kikke opp på stjernene, tenke på alle menneskene jeg er glad i, i forskjellige steder i verden og falle inn i min egen søvn nå som jeg har fått ut litt av alle tankene som jeg bare har et stort behov for å dele med verden. 

     

    God natt!

     

  • 4

    Nå har jeg gått én uke på skolen. Alt er veldig annerledes i år, i forhold til i fjor. Jeg er den eneste av de norske som går i en klasse helt alene. Timeplanen min består for det meste av fransk litteratur, engelsk litteratur, historie og geografi og kunst. Med andre ord har jeg ikke noe annet valg enn å bli kultivert dette året. Alt er egentlig veldig fint, og jeg forstår nå hvor ubeskrivelig deilig det er å bo alene, uten noen som bestemmer over deg. Jeg spiser hva jeg vil, drikker hva jeg vil og legger meg når jeg vil. Herlig! Heldigvis er vi jo tre ganske intelligente jenter som deler leilghet, så så alt for mye tull blir det heldigvis ikke. 

    Sosialt sett er jeg blitt kastet ganske ut i det, med tanke på at jeg så og si ikke deler noen fritimer med de andre norske. Derfor tilbringer jeg skoledagene mine alltid med franske venniner. Klassen min er en ganske liten klasse, med bare tjue elever. De fleste er også jenter. Jeg får ikke helt bestemt meg for om de som går i klassen min faktisk er interessert i litteratur, eller om de bare går den linja fordi de var for uintelligente til å velge realfagslinja. Selv om jeg kanskje ikke får det største utbyttet av dem på gruppearbeid, har jeg i hvert fall fått tre-fire venner i klassen denne første uka, så utfallet ble mye bedre enn jeg hadde fryktet.




    I takt med at skoleåret begynte, ble jeg også i kjent stil syk. Derfor ligger jeg nå i senga mi, aleine i leigheten og drikker en kopp med suppe fordi det er det eneste jeg får ned. Jeg skulle egentlig vært i Rouen i går, men i og med at jeg følte meg såpass dårlig, ble jeg heller med en franskmann på kino i Caen. Vi så 22 jumpstreet dubbet på fransk, og det var egentlig ganske koselig. Virkelig langt fra noe romanse i lufta, så hvis han tar hintet krysser jeg fingrene for at jeg har skaffet meg en venn. 

    Jeg har lekser til i morgen. Jeg skal lage en tidslinje over posien i Frankrike fra middelalderen fram til våre dager, i tillegg til at jeg skal finne alle virkemidlene i et dikt fra 1800-tallet. 

    Jeg tar meg selv ofte i å skrive blogginnlegg når jeg er i et litt trist humør. Det er ofte sånn- det er de tingene i livet som gjør en trist man har mest behov for å snakke om. Jeg skal derimot prøve å ikke gjøre om bloggen min til mine sorgers kirkegård, men jeg må bare få flettet inn litt klaging i dette innlegget også: jeg er syk, det er en gigantisk edderkopp i badekaret, jeg savner Tom og jeg er så sulten og sliten at jeg ikke orker å finne meg noe ordentlig å spise.

    Dette innlegget ble kanskje negativt vinklet. Det får jeg bare beklage for. Egentlig har jeg det ganske fint. Jeg bare har litt problemer med å sette pris på det. 

     

  • 0

    Denne morgenen våknet jeg en drøy time før vekkeklokka mi ringte. Det blir vel så og si den siste gangen jeg stiller vekkerklokka mi på 10.30 på en mandag på en god stund. Ved siden av meg ligger Iona og sover. Etter et år med hardt strev, har jeg klart det: jeg har fått meg franske jentevenner. 

    Den siste ferieuka jeg har tilbringt her i Bayeux, har vært en veldig fin avsluttning på ferien! Jeg tror jeg må telle på to hender hvor mange dager jeg har tilbragt med franske venner, og det kan jo virkelig ikke være noe annet enn en pangstart på året. Jeg er så takknemlig for at jeg kan snakke fransk. Jeg tenker på i fjor på denne tiden, da jeg forlot Norge og så vidt kunne presentere meg selv. Det er vanskelig å intregrere seg i et miljø når du ikke kan språket. Selv om jeg innbiller meg selv at jeg var veldig sosial det siste året, var jeg jo egentlig ikke det. Jeg hadde en fransk kjæreste jeg var med døgnet rundt, og jeg var med hans venner. Nå er det på tide at jeg skaffer mine egne venner, og så langt har det gått over all forventing. 

     

    Her er et bilde fra da Frida og jeg var alene hjemme, mens Vilde var i Paris. Når katten er borte danser musene på bordet. 

    Dette er hjemmelagde muffins jeg og Iona laget da vi var alene i leiligheten for en ukes tid siden.

    På torsdag sov Iona og Marie hos meg, i og med at jeg var helt alene enda en gang var alene og jeg er overbevist om at det spøker her. 

    Ellers er mine franske venner ganske like mine norske: tar telefonen min og tar bilder uten at jeg er klar over det.


    Fredagen og lørdagen tilbragte jeg hos Tom. På lørdag var jeg invitert i bryllupet til moren hans. Det er så utrolig koselig at jeg ble invitert, selv om ikke Tom og jeg er sammen lengre. Det var faktisk hans familie jeg tilbragte så og si hver helg hos etter jul, så selvfølgelig savner jeg dem også. Han har virkelig verdens søteste mor, som hele tiden kommenterer at jeg er søt og pen. (Jeg ble invitert i bryllupet, og ikke kjæresten hans. Lurer på hvem svigermor liker best, hehe.) Tom har endelig funnet ut hvor han skal neste år: han skal på en musikkskole på den andre siden av landet. Derfor synes jeg det var ganske koselig at vi kunne avslutte alt sammen på en hyggelig måte. 

    Om en drøy time går toget vårt til Caen. Frida, Iona og jeg skal kjøpe de siste nødvendighetene før skolen starter i morgen. Etterpå skal vi norske på mitt kull spise middag hos Matilde og vi skal hilse på de nye secondene som kommer i kveld. Det er rart å tenke på at for akkurat et år siden, var det vi som kom ut av bussen og ikke hadde en minste anelse om hva som lå foran oss.  

  • 0

    I dag da jeg satt i skjønnhetssalongen i Caen, var det en tanke som slo meg: å flytte inn i leiligheten vår har vært langt fra smertefritt. Vi gikk i fire-fem dager uten varmtvann og strøm. Veggene i leiligheten tåler ikke vann. vi forstår ikke hvordan vaskemaskinen funker, oppvaskmaskinen er koblet til en stikkontakt som ikke fungerer, vi har en dusj som spruter fra både kran og dusjhode når vi dusjer, og jeg har kjøpt en seng som ikke har alle delene den trenger. Jeg tror ikke jeg kan få telt på to hender hvor mange ganger vi har hatt rørlegger og elektriker på besøk de siste dagene. Jeg kan heller ikke huske alle gangene vi har vært å klaget til leiebyrået eller fått et mentalt sammenbrudd. I dag er det en drøy uke siden jeg kom ned til Bayeux, og det jeg har gjort den siste uken, har egentlig bare vært å få leiligheten beboelig og sånn halvveis representabel.

    Denne helgen er Frida og jeg aleine i leiligheten siden Vilde er med kjæresten sin til Paris. Da vi kom inn døra for et par timer siden, tok vi og ryddet litt i leiligheten, og jeg ble attpå det hele beskyldt for å ha OCD. Da leiligheten for første gang siden vi kom ned, begynte å se ut som et hjem, grep jeg meg over kameraet for å vise dere litt hvordan jeg bor.





    Når alle problemene med leiligheten har roet seg ned, og alt har kommet på plass er jeg rimelig sikker på at dette blir et veldig fint sted å bo de neste årene. 

     

  • 1

    Mitt siste offesielle måltid i Norge, delte jeg sammen med de fantastiske guttevennene mine i kveld. Vi kjørte på med en klassisk rullekebab fra Lett&Mett. 



    Som dere ser har de alle sammen et ganske stort ønske om å bli profilert på bloggen min.

    Dette er min gode venn Aron Haugland. I engelsktimene på ungdomskolen var han virkelig min lifesaver når timene ble kjedelige og ensformige og jeg trengte noen å snakke med. Han er flink til data, moped og å gjøre situasjoner behagelige bare ved å være seg selv. Flott gutt.

    Noen av oss var litt mer fornøyd med rullekebaben enn andre..


    Var nesten litt vemodig å vite at dette var det siste jeg så av det vakre rådhuset i hjembyen min på flere måneder.

    Jeg må virkelig legge meg ned å sove nå, så derfor har jeg ingen planer om å vri og vrenge hjernen min for å skrive et bedre og mer innholdsrikt blogginnlegg i kveld. Klokka halv åtte går toget mitt fra Porsgrunn stasjon til Gardermoen, så noen timer søvn er virkelig noe jeg kunne ha trengt. Det er virkelig helt rart å tenke på at på denne tiden i morgen ligger jeg i min egen seng, på mitt eget rom i min egen leilighet i Frankrike. Jeg gleder meg veldig mye til å se Vilde og Frida igjen, og det skal bli deilig å endelig få ting på plass og innrede stedet. Nå skal jeg ikke prate meg bort, så derfor avslutter jeg igjen et innlegg med å si god natt! (skal passe på at det ikke blir en vane..) 

  • 0

    Nå sitter jeg på togstrekningen mellom Nationaltheatret og Porsgrunn togstasjon. Jeg er så trøtt at jeg er redd jeg snart sovner og ikke våkner opp før jeg er på endestasjonen i Skien. Jeg sitter helt alene i kupéen sammen med en eldre, smilende mann som i flere minutter har prøvd å få øyekontakt med meg. Etter en meldingskorrespondanse med Matilde fikk jeg avklart at det var koselig, og ikke creepy. Han har trosalt briller og ser veldig hyggelig ut. Uansett, nå tenkte jeg å holde meg selv i aktivitet for å ikke sovne, ved å skrive et blogginnlegg på mobilen.






    I går kveld reiste jeg og besøkte Matilde i Nittedal, litt utenfor Oslo. Det er alltid så koselig å møte Bayeux-jentene mine når det er lenge siden jeg har sett dem sist. Hun har verdens søteste familie, som vi spiste hjemmelagde vafler med hjemmelaget syltetøy og hjemmelagde brownies med. Grunnen til at jeg reiste til Oslo var at Matilde og jeg skulle reise på grillfest arrangert av "Les Anciens" hvor vi kunne få anledningen til å møte de nye seccisene våre. (Seccis=elev som går i seconde= førsteklasseelev). De var alle sammen helt utrolig koselige, og jeg ser fram til vi blir bedre kjent med dem de neste årene.




    Etter jeg hadde stappet i meg rundt fire etterlengtede pølser jeg har tenkt på helt siden helga, forlot vi Frognerparken for å reise hjemover. Et spørsmål man ofte får spørsmål om, hvis man er med meg er: kan jeg ta bilde til bloggen? Etter en bekreftet tillatelse tok vi et par bilder, før en kjekk liten mann som var på joggetur fant sin vei inn i kameralinsen. Jeg lovet ham at hvis han stilte seg opp med oss og tok bilde med oss på ordentlig, så skulle han få lov til å være med på bloggen. Han fikk til og med bloggadressa mi, så håper du er fornøyd med bildet, Frognerparken-sprinter!




    Nå merker jeg at jeg har oppsummert det mest minneverdige som har skjedd de siste dagene. Jeg vurderer fram og tilbake om jeg skal informere dere om helt uinteressante fakta, men tror jeg lar det ligge. I morgen er min siste dag i Norge, og jeg begriper virkelig ikke hvordan jeg skal få til å rekke legekontoret, pakke og kjøpe meg er par bukser før klokka blir alt for mye. Jeg har nemlig ingen planer om å ha på vekkerklokke i morgen tidlig i og med at det vil resultere i en grusom hodepine som kommer til å følge meg hele dagen og påvirke alle rundt meg fordi jeg blir sur. Og man vil vel ikke at det siste minnet menneskene rundt deg skal ha av deg for de neste fire månedene skal være at du var potte sur? Nei. Derfor skal jeg sove ut i morgen og gjøre meg både fysisk og mentalt klar for å stå opp før klokka åtte torsdags morgen.

    Nå har jeg faktisk sittet å skrevet på dette blogginnlegget i "notater" på telefonen min i over tjue minutter, og nå er det faktisk bare ti minutter til jeg er hjemme (tjue minutter hvis jeg legger til tiden jeg bruker på å gå helt alene i tussmørket fra togstasjonen til huset mitt.) Derfor skal jeg nå avslutte dette blogginnlegget og ønske alle sammen en god natt!

  • 0

    Har du noe du har lyst til å spørre meg om, som du føler ikke kommer klart nok ut på bloggen? 

    -Jeg svarer gjerne!

     




    Instagram:                                                                              Facebook:                                                                                     Mail:

                  

                    ingridhofsten                                                            Ingrid Hofsten Abrahamsen                                                          ingridhofsten@hotmail.com

  • 0

    Hvordan høres det ut å våkne opp til lukten av nystekte croissanter? Hvordan høres det ut å ha en skolevei mer lignende et museum enn en skolevei? Hvordan høres det ut å ta hele din videregående utdannelse i Frankrike?

     

    Helt siden 1918 har Norsk stat hatt et samarbeid med Fransk stat, om å sende 22 norske ungdommer fra tiende klasse eller første klasse ved videregående til Frankrike.  Dette er et unikt opplegg, som dessverre veldig få vet noe om.  Skolesystemet i Frankrike er kjent over hele verden, og hvis du får gode karakterer, blir du en sterk kandidat for høyere utdanning på skoler i hele verden. Skolesystemet i Frankrike er hardt, men er du en hardtarbeidene elev som ikke gir opp med det første, er virkelig dette noe for deg. 

     

    Alle timene du har i Frankrike tilsvarer en norsk studiekompetanse. I alle fag bortsett fra norsk, er alle timene på fransk. Derfor blir dette ofte en veldig stor overgang. I tillegg er skoledagen fra åtte om morgenen til halv seks om kvelden. Selv om det høres ut som en dramatisk lang skoledag, er dette inkludert fritimer og en en-og en halv time lunsjpause. I tillegg slutter man klokka tolv hver eneste onsdag.   

     

    Hvordan du bor i Frankrike i løpet av de tre årene, er varierende. I skoledagene bor du på et internat med dine norske skolekamerater det første året. De tre forskjellige internatene i Bayeux, Rouen og Lyon er alle rimelig forskjellige, men til felles har de at de er til for å passe på elevene som bor der. Helgene tilbringes hos en vertsfamilie hvor du virkelig får opplevd fransk kultur fra innsiden. Vertsfamilien består som oftest av et franskt par, som ofte har barn som er elever på den samme skolen som du går på. Uansett hvem vertsfamilien er, er det noen som vil åpne opp hjemmet sitt for deg og vise deg den franske kulturen: dele opplevelser og erfaringer, hjelpe deg med lekser, vise deg steder i nærområdet og bli kjent med deg. Etter det første året i Frankrike, flytter du i en leilighet i nærheten av der du går på skole. Hvordan du har lyst til å bo eller om du vil bo alene eller sammen med noen bestemmer du selv.

     

    Etter det første året velger du også hvilken linje du vil fortsette med på skolen. Da kan du velge mellom samfunn-og økonomilinje, realfagslinje eller litteraturlinje. Derfor er det heller ikke noe stort krav å være en toppelev i realfag, i og med at man har andre alternativer. Det gjør selvfølgelig skoledagen lettere, men det er absolutt ikke et krav. På samme måte som det ikke er et krav å ha hatt fransk på norsk skole. I starten gjør det alt mye lettere om du har ett visst grunnlag i fransk, men etter hvert jevnes språkkunnskapene ut til de som har hatt fransk før, og de som ikke hatt det. 

     






    Jeg ville ikke byttet ut det siste året mitt mot noe som helst i hele verden.

     

    I tillegg får du et intensivt forkurs i Oslo på fire uker før du reiser. Under forkurset blir det mye press, og man må regne med mye jobb, veldig mye fransk, matte, stress og lange dager. Allikevel er forkurset en utrolig bra anledning til å bli kjent med dem du skal gå på skole med, og de andre norske ungdommene som skal ta sin videregående skole i Frankrike.  Under forkurset får du også gode råd som gir deg et grunnlag for at den første tiden i Frankrike skal bli lettere.

     

    I løpet av dine tre år i Frankrike, får du sett mye av det vakre landet. Seksjonen bestemmer i demokrati hvor reisemålene skal gå hver vinter- og vårferie. Av de eksklusive reisemålene, går to seksjonsferier i løpet av dine tre år i Frankrike til Korsika og Alpene. I tillegg reiser førsteklasseelevene sammen til Paris i høstferien det første året. 

    Ved å flytte til et nytt land, byr det på mange utfordringer. Da er det fint at man får hjelp fra mange forskjellige kanter. Ved å være en del av seksjonen, har man de eldre elevene å støtte seg på som allerede har gått gjennom det du skal. I tillegg er du på begynnelsen av året ikke fullstendig integrert i den franske klassen, så du får mye ekstra tid til å jobbe med fransken. Fram til noen uker før jul, har du mange ekstra fransktimer, for å få en bratt læringskurve. Etter skolen har man også en og en halv times obligatorisk leksehjelp, hvor du kan få hjelp med leksene. Det er altså lagt opp til at det som virker umulig skal bli noe du mestrer. 

     

     Ved å velge treårig videregående skole i Frankrike, vokser du ikke bare faglig. Du vokser som en person. Du lærer deg et nytt språk, får venner på den andre siden av Europa og får opplevelser og erfaringer du aldri hadde fått om du hadde blitt igjen i Norge.

     

     

    Går du i tiende klasse eller første videregående og føler at dette er noe for deg? Da anbefaler jeg deg på det sterkeste og søke før søknadsfristen 1.mars!  Du kan finne mer informasjon p

    SIU sine nettsider

  • 1

    Jeg har store ambisjoner om å ta lappen i Frankrike før 2016. Bilteorien har jeg planer om å ta før høstferien, selv om jeg er redd for at det kommer til å bli ved tanken inntil videre. Til nå har jeg bare øvd på den franske bilteorien et par ganger, men hvis jeg tar meg ordentlig sammen nå som jeg reiser ned igjen til Bayeux om et par dager, burde det være overkommelig å få tatt teorien før jul i det minste. Gjennom selskapet vi reiser med, har vi ikke lov til å kjøre bil i Frankrike, og derfor må jeg benytte meg av å øvelseskjøre når jeg er hjemme i Norge. Jeg skal ærlig innrømme at jeg kan telle på to fingre hvor mange ganger jeg har øvelseskjørt i sommer, men jeg synes egentlig at det har gått ganske greit.

    I og med at jeg sjelden, eller nærmere bestemt så og si aldri har øvelseskjørt før, måtte vi lage en "L" til å sette bak på bilen. Classy som jeg er rev jeg da ut et papir fra den franske skriveboka mi, hentet fram en rød leppestift fra sminkepungen og skrev en "L". Selv om jeg personlig var ganske fornøyd med mitt bidrag, mente Mamma at det antageligvis ikke var en godkjent "L" om vi først skulle blitt stoppet i trafikken. Derfor tok hun saken i egne hender og laget en selv. 

    Her kan dere se hvem sitt bidrag som ble festet fast i bakruta:



    For å gjenta det, jeg synes det gikk greit. Mamma der i mot satt med hjertet i halsen under hele seansen, og måtte til slutt be meg om å stoppe bilen sånn at jeg kunne kjøre med pappa i stedet. Da jeg kjørte med pappa noen timer senere, gikk det forsåvidt ganske greit. Det skal ikke legges skjult på at en kule eller to gikk varmt, men det får man bare regne med når begge to har et lite sjarmerende temperament under stressende situasjoner. 

    I dag tilbragte jeg min siste "rolige" dag i Porsgrunn. I morgen reiser jeg til Oslo for å tilbringe kvelden og tirsdagen hos Matilde før vi skal på grillfest med alle de nye secondene som kommer til oss neste år. Jeg gleder meg utrolig mye til å møte dem. Det er helt merkelig å tenke på at det er et helt år siden det var oss som satt i Frognerparken og ikke hadde en minste anelse om hva som ventet oss i det påfølgende skoleåret. Det er rart at det nå er vi som er "de eldre med egen leilighet". Gud, det skal bli så deilig! Jeg reiser allerede torsdags morgen, så onsdagen skal brukes til pakking av klær, sko, sminke, ting, jakker også videre. Enda en gang skal jeg pakke ned livet mitt i en koffert. Det blir trist å forlate familien i Norge, men i år er alt så annerledes. Jeg gleder meg til å komme hjem til Frankrike, og jeg vet hva som venter meg. Familien min kommer på besøk før jul, og jeg ser virkelig fram til at et nytt skoleår skal begynne.

  • 0

    Etter mitt siste utdypende innlegg om livssituasjonen min, føler jeg at jeg har et innlegg til gode fylt med koselige bilder fra livet mitt. So, here you go:



    Noen av høydepunktene mine den siste uka var da jeg var med Frida, Rebecca og mamma i Brekkeparken, da jeg var med Anja og Janine på krabbefisking (vi fikk ikke en eneste krabbe.. og da kebab-sjappa holdt åpent over stengetid for å lage kebab til Sindre og meg. Ellers har jobbet litt den siste uka, og i dag hadde jeg faktisk hjemmekontor med tanke på at jeg faktisk ikke trenger å være på kontoret for å gjøre arbeidet jeg skal gjøre. Skal ærlig innrømme at å jobbe på Macen fra dobbelsenga mi ikke var så altfor ubehagelig. På denne tiden om én uke har jeg forhåpentligvis allerede vært i Bayeux noen timer. Det er rart hvor fort tiden går. Jeg både gleder og gruer meg til å komme ned igjen. Men, aller mest gleder jeg meg. Det skal bli utrolig deilig å få orden på ting i leiligheten og tilbringe de to siste ukene av ferien sammen med de andre jentene. 


  • 1

    Av og til ødelegger tankene søvnen min. I morgen skal jeg være på jobb klokka åtte. Det får så være. Jeg må bare få skrevet ned alle tankene mine som spinner rundt som et vilt spindelvev i hodet mitt. 

    Nå nærmer det seg et år siden jeg forlot Norge for første gang. Et år siden jeg forlot alt jeg kjente, og på mange måter forlot meg selv. På denne tiden i fjor, skal jeg ærlig innrømme at jeg var en jente nedtrykt i en boble som veldig mange tenåringsjenter er, med en tankegang bestående av venner, fester, status og naivitet. Nå som jeg har kommet hjem, og faktisk har tilbrakt flere uker hjemme, merker jeg hvor mye jeg har forandret meg. Ikke nødvenigvis forandret meg. Jeg føler det er et negativt ladet ord. Hvor mye jeg har vokst. Det er en mye bedre beskrivelse.

    På et år har jeg opplevd ufattelig mye, som ingen andre enn de som jeg har tilbragt denne reisen med kan forstå. Jeg har opplevd hvordan det er å bli dyttet inn i en ny kultur. Jeg har for første gang i mitt liv blitt stilt beinharde krav til. Jeg har bodd på et rom med fem andre norske jenter jeg i utgangspunktet ikke kjente og ikke hadde noe til felles med. Jeg har bodd hos en fransk familie i helgene, hvor jeg egentlig aldri fant meg til rette. Jeg har for første gang i mitt liv fått dårlige karakterer, tross at jeg har jobbet og strevet til søvnen innhentet meg på kvelden. Jeg hadde i samtlige måneder fra skolestart til jul noe jeg selvdiagnoiserer som en depresjon. I flere måneder gråt jeg meg selv til søvn. I et år har jeg klatret i en motbakke som har vært så bratt at det har vært vanskelig å ikke falle. 

    Jeg liker å tro at alt har en mening. At det finnes en skjebne. Jeg var sikker på at jeg skulle returnere til Norge, men så, som lyn fra klar himmel ble jeg så forelsket at jeg nesten fikk vondt i magen. Jeg gikk måneder i vente hvor jeg fikk en bratt læringskurve i fransk, noen venner, en kjæreste, og på mange måter også en fransk familie jeg ble veldig glad i. 

    Nå er hjertet mitt knust. Nei: pulverisert. Det er mest når jeg ikke får sove at jeg tenker på det. Noe i meg dras tilbake til de tunge månedene før jul, og jeg ber til høyere makter om at det aldri skal bli sånn igjen. At ikke én person skal være avgjørende for om jeg er lykkelig eller ikke. For jeg bestemmer selv hvordan jeg er lykkelig. Men, hvordan er det mulig når fortsatt hver enste lille del av deg elsker ham, selv om han har såret deg så ubeskrivelig mye? 




    Av og til må jeg ta hardt tak i meg selv. Tenke tilbake på hvor mye jeg har opplevd og oppnådd. Tenke på hvor selvstendig, løsningsorientert og ambisiøs jeg egentlig er. Det skal ingen noen gang få lov til å ta fra meg. Det er i motbakke det går oppover. Derfor innbiller jeg meg selv, at alt snart skal gå bedre. Det går bra. 

    Jeg tar meg selv ofte i å tenke at jeg er som en bortskjemt drittunge. Jeg fylte sytten år for under en uke siden. Jeg kan snakke tre språk, flytter inn i en to-etasjes leilighet med to av bestevenninene mine om under to uker, har ingen økonomiske problemer og har venner og familie som er ubeskrivelig glade i meg. Hvordan er det da mulig å i svake øyeblikk være så uforskammet ulykkelig?

    Når man kommer hjem, føler man at alt har forandret seg. Du ser på mennesker annerledes enn før. Noen er de samme, men mange av dem har forandret seg. Ikke forandret seg. Det er et negativt ladet ord. Vi har vokst fra hverandre. Jeg har vokst i fra dem. Man deler ikke lengre de samme minnene, de samme vennegjengene og interessene. Alt er annerledes, men når alt kommer til alt, var det vel det jeg ville, eller? Det siste jeg ville gjøre var å råtne i byen jeg hadde vokst opp i, men samtidig hadde det vært en veldig enkel løsning for å ha et stabilt liv.

    Stabilt liv. Jeg har en bedre beskrivelse: et kjedelig liv. Det å vokse opp handler om å møte utfordringer, få umulige krav, savne alt det kjente hjemme, bli kjent med nye mennesker, bli forelsket, se nye steder, le så man får vondt i magen, spise godteri utenfor Super-U uten å egentlig ha en god grunn til det, få venner for livet, få hjertet knust og å kunne si: jeg flyttet fra Norge med en klump i halsen da jeg var sektsen år, men kom hjem igjen med så mange drømmer at bare skyene var begrensningen.

    Jeg er ikke lengre den femten år gamle naive blondinen fra sist sommerferie som ikke kjente til verden. Jeg er så mye mer enn det, og jeg kan ikke la være i å ta meg selv i å telle ned dagene til jeg kommer ned til den lille byen i Basse-Normandie i nord-Frankrike igjen så eventyret kan fortsette!

     

  • 1

    Dagen i går begynte veldig fint, med Frida ved min side og pakker på senga.

    Dagens andre bordforsyning var da pappa hadde laget frokost til hele familien, men siden Frida og jeg er så morgenfugler, hadde vi egentlig allerede spist litt. Men, altså: alt går ned.

    Etter vi hadde spist, tenkte jeg at jeg kunne bruke dagen min på å gjøre noe litt annent enn å shoppe og spise på restaurant. Derfor tok jeg Frida med på skogstur. Jeg hadde egentlig planer om at vi skulle gå til fjellet hvor NRK østafjells ligger, men Frida ville se vannverket, som faktisk har Norges beste kommunale drikkevann.

    For å oppleve litt ekte skog, gikk vi lengre innover på stiene. I og med at jeg ikke har retningssans og Frida ikke visste hvor vi var hen, gikk vi ganske spontant og bare fulgte noen oppmerkede ruter, uten å egentlig vite hvor vi var på vei.

    Etter hvert kom vi til noe jeg vil klassifisere som det skumleste stedet i hele skogen: den forheksede Svinholtdammen. Med en forlatt, forfallen hytte og en ensom hvit trebåt på vannet, virker det på alle måter som det perfekte åstedet for alle mulige suspekte scenarioer.

    Det lå kanskje litt i kortene, og det var kanskje en selvfølge: vi gikk oss vill. Med skog på alle kanter og med vissheten om at vi ikke hadde møtt et eneste menneske på flere timer, virket det rimelig umulig å komme seg ut. Heldigvis er Frida hakket mer løsningsorientert enn meg, så hun lirket fram kompass-appen på iPhonen. Etter litt omveier, så vi endelig asfalt, og vi var på vei hjem igjen. 

    Etter den traumatiske skogsturen reiste vi og spiste middag på Woken, før vi kom hjem igjen til fullt familieselskap i stua.

    Tremenningen min, Mariell og lillesøstra mi, Rebecca hadde laget muffins til oss!




    Jeg fikk også et kjempefint skjerf i gave fra resten av familien til Mariell. Her er jeg med den andre tremenningen min, Anna. Nå skal sant sies at jeg hadde pekt på skjerfet på nettet for å vise hva jeg ønsket meg i bursdagsgave når jeg ble spurt et par timer tidligere, men det er jo best å få det man ønsker seg! Av tante og familien fikk jeg også et skjerf, og av mamma,pappa og Rebecca fikk jeg en ny skoleveske. Ellers fikk jeg penger, som kommer veldig godt med nå som jeg flytter inn i egen leilighet om to uker! Etter den lille bursdagsfeiringen min med familien og Frida, kom Vilde innom en liten tur, før vi reiste på besøk til Marcus og Aden og tilbragte resten av kvelden der. 

    Nå er det bare noen timer til Frida og jeg skal reise til Tjøme for å reise på sommerfest sammen med flere av de som er, eller har vært i seksjonene i Rouen, Bayeux og Lyon. Det blir koselig å se mange igjen som jeg ikke har sett siden skoleslutt. Nå skal vi derfor pakke telt, sovepose, kjøpe mat og pakke klær til vi skal tilbringe en helg i Vestfold.